HJELPEMIDDEL: Hvis vi sekulari
...
HJELPEMIDDEL: Hvis vi sekulariserer Guds navn og gjør ham til et hjelpemiddel vi kan definere som vi vil, fordi troen vår er «personlig», sier vi effektivt at det er ikke så nøye, skriver Tarjei Gilje. Foto: Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
kommentar
Gud i mine hender
Del
Hvis vi former Gud i vårt bilde, fordi troen vår er «personlig», gjør vi Guds eksistens til et spørsmål om følelser, mer enn om faktiske forhold.

Det er slett ikke bare moderne politikere som Siv Jensen som omtaler medspillere eller motstandere som «jævla» et eller annet. Og det er slett ikke bare politikere som påkaller «herregud» i alle mulige slags sammenhenger.

Men begge deler viser både hvordan et religiøst språk tømmes for innhold, og hvilken makt det kan ligge i å bruke nettopp et religiøst språk.

«Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn», heter det i det annet bud. Vi finner det første gang uttalt i 2. Mosebok i Det gamle testamente. Det er vanskelig å komme bort fra at bruken av begrepet «herregud» i det norske språket i stor grad kommer i konflikt med dette budet.

Men det har blitt så vanlig at vi knapt tenker over det. Når folk kaller hverandre «jævla» det ene eller det andre, er det knapt noen som mistenker at man med hensikt omtaler den andre som djevelsk, eller for den saks skyld at man ønsker noen i djevelens vold.

Fra et kristent ståsted er det likevel unaturlig å gjøre djevelen til et språklig redskap. Den kristne trosbekjennelsen har djevelens eksistens som en av sine forutsetninger. Kirken tror at Gud er den høyeste og at Jesus Kristus har fått all makt. Men den tror også at djevelen finnes, med et ufattelig potensial for ondskap. Da betyr det noe hvordan vi snakker om djevelen.

For en generasjon siden var betegnelsen «personlig kristen» klargjørende. Man kunne med rimelig stor grad av sikkerhet anta at en som brukte denne merkelappen om seg selv, sluttet seg til det grunnleggende i den kristne trosbekjennelsen. Som at Gud har skapt verden, at Jesus døde for menneskenes synder og stod opp fra de døde, og at han skal komme igjen for å dømme levende og døde.

I dag ser det ut for at også dette begrepet har fått en langt videre betydning. Det er kulturelt akseptabelt å kalle seg personlig kristen uten å tro på Jesu oppstandelse, for eksempel.

Og i en kultur hvor også aktive kristne selv har bidratt til å gjøre troen til et mer personlig spørsmål, er det komplisert å gå inn i debatter med krav om indre konsistens bak den enkeltes trosuttrykk.

Selve begrepet «personlig kristen» er betegnende. Vi nordmenn er ikke de eneste som holder oss med ulike kategorier for å betegne ulike typer tilslutning til vår kristne historie. I USA snakker man for eksempel om «Christian» og «born-again Christian». Men det gir lite mening å snakke om at man er en «personal Christian».

Dypest sett er selve begrepet problematisk. For det å være kristen er ikke noe man er på egenhånd. Det finnes ikke en individuell kristen tro. Den kristne tro er den troen vi har fått overlevert fra Jesus og apostlene.

Det er opp til den enkelte av oss å slutte seg til denne troen. Og i en forstand kan vi snakke om å gjøre troen til vår egen. Men er troen egentlig kristen hvis den er «personlig» i så stor grad at den kan defineres uavhengig av den tradisjonelle kristne trosbekjennelsen?

Den enkelte av oss må selv stå ansvarlig for Gud med de livene vi har levd. Ingen av oss er kalt til å være hverandres dommere. Men hvordan vi snakker om både Gud og djevelen har likevel en allmenn relevans.

For det blir vanskeligere å nå frem med religiøst begrunnede premisser hvis debatten for øvrig er dominert av aktører som i praksis avviser krav til logisk sammenheng mellom eget ståsted og hvordan man snakker.

Hvis man kan kalle seg kristen, men ellers stå for det man vil, blir det vanskeligere i neste omgang å si at man står for det man står for nettopp fordi man er kristen.

Hvis man vil argumentere kristent om menneskeverd, om at vi er skapt i Guds bilde, eller om forvalteransvaret, for eksempel, blir man lettere avskrevet som ekstremist hvis det vanlige er man kan kalle seg kristen og samtidig ha et avslappet forhold til å misbruke Guds navn.

Når vi deltar i en eller annen debatt, vil vi gjerne søke støtte sterkest mulig hold. I en religiøst forankret kultur kan ingen ting da være mer effektivt enn å kunne si at man har Gud på sin side. Slik kan Gud bli et retorisk virkemiddel, et redskap i mine hender. Og det har skjedd, også fra kirkelig hold. I ulike kristne sammenhenger.

En munter, men likefullt alvorlig karikatur, er historien om møtet hvor en person reiste seg i en menighet og utbasunerte at «Så sier Herren...». Etterpå reiste en annen seg, pekte mot den andre og sa: «Så sier Herren: Det der har jeg aldri sagt».

Poenget er i og for seg ikke om historien er sann eller ikke. Den belyser uansett et aktuelt poeng, nemlig hvor galt det kan gå når mennesker tar Gud til inntekt for sitt syn på en uforholdsmessig måte.

For Gud har uttalt seg. Bibelen er Guds åpenbaring til menneskene. Det finnes mye man fra et kristent ståsted med rette kan hevde på Guds vegne. Men Gud fortjener større respekt enn at vi misbruker hans navn, enten det skjer gjennom banning eller lettvint omgang med Guds navn, eller ved at vi setter likhetstegn mellom våre meninger og Guds.

I begge tilfeller bidrar vi til å redusere respekten for Den hellige. Det skaper avstand mellom Gud og menneskene. Det hjelper oss til å glemme livsalvoret. I øyeblikket kan nok det føles befriende. Men det er ikke til menneskenes beste å glemme sin Gud.

Fra et kristent ståsted er Gud fortsatt livets kilde og livets Herre. Vi har ikke rett til å ta Gud til inntekt for våre egne valg eller vurderinger. Hvis vi sekulariserer Guds navn og gjør ham til et hjelpemiddel vi kan definere som vi vil, fordi troen vår er «personlig», sier vi effektivt at det er ikke så nøye.

Guds eksistens handler i så fall ikke så mye om faktiske forhold, men mer om våre følelser. En slik gud kan vi i grunnen godt klare oss uten. Den levende Gud, som har skapt oss og som vil frelse oss fra oss selv, ham kan vi derimot ikke klare oss uten.

siv jensen,personlig kristen,sekularisering,tarjei gilje