STRAMT: Det som kan virke som
...
STRAMT: Det som kan virke som velment og nødvendig omsorg for den enkelte skoleelev, kan i sin konsekvens bli et stramt myndighetsgrep om både tros- og ytringsfrihet, skriver Tarjei Gilje. Foto: Thomas Brun, NTB Scanpix
Kommentar
Hvis bare alle var som jeg...
Del
Hvis disse elevene skulle være like krenkbare som en del av dem som nå reagerer på tradisjonell kristen forkynnelse, hadde frontene i det norske samfunnet vært langt hardere.

«Hva? Tror du ikke på Gud?» Den stakkars skoleeleven befant seg midt i noe som antakelig ganske få norske elever har opplevd i nyere tid. Hun måtte stå til ansvar overfor en gruppe medelever for å ha sagt høyt at hun faktisk ikke trodde på Gud.

Denne nokså uvanlige scenen utspant seg i en korridor på Danielsen ungdomsskole i Bergen en dag midt på 1990-tallet. Jeg husker at jeg tenkte, der jeg stod og så på det hele, at her opplever vi ganske nøyaktig det omvendte av hva en del kristne skoleelever både før og nå opplever.

Heldigvis viste nåværende KRIK-generalsekretær Silje Kvamme Bjørndal, som gikk på samme klassetrinn, mellommenneskelig innsikt nok til å hjelpe medeleven ut av det som sikkert var en ubehagelig situasjon.

Mobbing og utestenging er ikke noe vakrere syn når det er kristne som står for det, enn når rollene er motsatt. Tvert imot. Og det er sikkert tilfelle at elever på kristne friskoler, eller i lokalsamfunn hvor en høy andel av elevmassen kommer fra aktive kristne familier, iblant kan oppleve det sosialt vanskelig å befinne seg utenfor den indre kristne kretsen. Men dette er en ytterst marginal problemstilling.

Den siste tiden har vi skrevet mer om boller enn vi pleier her i avisen. Ikke om gjærbakstens vidunderlige kvaliteter, men om forlokkende mat som indirekte årsak til sosial stigmatisering. Som følge av samfunnsutviklingen har vi blitt mer opptatt av å minimere opplevelsen av utenforskap.

Det er i seg selv et gode. Og ingen av oss bør skyve denne problemstillingen bort som om den bare angår noen andre. For vi har alle mekanismer inne i oss som kan gi ubehagelige utslag, tilsiktet eller ei.

Gjør forlokkende mat det uforholdsmessig vanskelig å ikke bli med på lagsmøte på skolen? Det er naturligvis ikke det som egentlig er spørsmålet. Kan elever føle seg utenfor hvis de ikke er med i det gode selskap? Det kan de sikkert. Men de som vet mest om denne følelsen knyttet til kristen tro, er nok dem som faktisk går på lagsmøte.

For de fleste av oss som har deltatt på kristelige møter i skoletiden, er nok opplevelsen av ulike grader av utenforskap en følelse man har kjent på. Det å signalisere at man tror på Jesus og ønsker å ta del i kristne samlinger på skolen, medfører en sosial kostnad. Man risikerer å bli stemplet.

Bak den konkrete problemstillingen knyttet til hvordan lagsmøter kan markedsføres, ligger skolens og samfunnets forhold til religiøs aktivitet. Der er situasjonen i Norge grunnleggende nokså splittet. På den ene siden har vi 1000 år lange kristne røtter, vi har fortsatt en grunnlov som understreker vårt kristne verdigrunnlag.

Den norske skolen ble i sin tid etablert med det formål å drive trosopplæring, og et klart flertall i befolkningen er medlem i Den norske kirke. Samtidig finnes det et nokså vagt definert skille mellom dem som har kalt seg personlig kristne og dem som ikke har gjort det. I dag er også dette begrepet mer utvannet, og det kan være vanskeligere enn før å få øye på tydelige skiller.

Men vi kan trygt fastslå at de fleste norske skoleelever som er medlemmer i Den norske kirke, ikke deltar jevnlig på lagsmøter når de er på skolen. Dermed finnes det et mindretall av troende skoleelever som faktisk ønsker både å ta del i det kristne fellesskapet på skolen der de går, og som kanskje dessuten ønsker å bidra til at flere av medelevene får del i troen på Jesus Kristus.

Er dette positiv eller truende for elevmiljøet? De er nok samvittighetsfulle, oppriktige og dyktige mennesker, b��de saksbehandlerne hos Fylkesmannen i Agder, ledelsen i Sirdal på kommune og på både Sirdal og Tonstad skoler. Blant andre.

Det er ingen grunn til å tro at de er drevet at en anti-kristen agenda generelt sett. Derfor gjør vi klokt i å sette oss inn i hvordan de kan ha tenkt før de kom frem til avgjørelser det i etterkant er nokså lett å latterliggjøre.

Det vitner om nokså liten tiltro til norske ungdommers dømmekraft hvis lukten av boller skulle være nok til å sette vurderingsevnen ut av spill. I etterkant av bollesaken, kom også uttalelsene fra rektoren på Møvig skole i Agder. Hun er opptatt av å fremheve det som samler, og vil unngå det hun kaller segregerende opplegg.

Min medelev fra ungdomsskolen skulle ha sluppet det sosiale presset som lå i at en hel gruppe elever stod overfor henne som måtte forsvare seg alene. Men i seg selv er det ikke galt å spørre noen om de tror på Gud. Det må både troende og ateister tåle. Så står enhver fritt til å ikke svare.

Hvis frykten for stigmatisering, utestengelse eller segregering blir så stor at vi ikke våger å stille slike spørsmål, har vi tatt ubehagelig lange skritt i retning av ensretting.For det som kan virke som velment og nødvendig omsorg for den enkelte skoleelev, kan i sin konsekvens bli et stramt myndighetsgrep om både tros- og ytringsfrihet.

Hvis det kun er lov å sette ord på tanker og synspunkter det ikke kan være ubehagelig for andre å høre på, blir samtalerommet kraftig redusert.

Dette er et av de største paradoksene i det samfunnet vi lever i. Mangfoldet har blitt større, både kulturelt og religiøst. Men toleransen har ikke nødvendigvis hatt en tilsvarende utvikling. Snarere kan det se ut for at vi er mer redde enn før for potensielt ubehagelige ytringer.

Og i ønsket om å opptre «samlende» ser det ut til å bli mer og mer gangbart å tenke at religiøse premisser ikke hører til i det som samler. Den kristne kirke tror at alle mennesker er syndere som trenger Guds tilgivelse. Både barn og voksne.

Den kristne kirke tror på Jesus som ifølge Johannesevangeliet sa at han er den eneste veien til Gud. Dermed hevder den kristne kirke at alle religioner som forkynner en annen frelsesvei, er avvik fra den sanne frelsesveien. Visst finnes det kristne talspersoner, både historiske og nålevende, som bidrar til unødig polarisering, fryktkultur og fremmedgjøring.

Men den som hører det kristne evangeliet forkynt, risikerer å bli provosert. Kanskje til og med fornærmet. Skal evangeliet dermed forbys eller bortvises fra offentlige arenaer? Spørsmålet kan synes rent retorisk, for det er ingen som har tatt til orde for et slikt forbud.

Men toleransen prøves først når den enkelte av oss blir stilt overfor potensielt provoserende, sårende eller fornærmende ytringer. Toleranse er unødvendig hvis vi befinner oss i rom der ingen ting støende blir sagt eller gjort. Men skal vi kunne leve i et mangfoldig samfunn, må vi også tolerere at mennesker tror og tenker annerledes enn oss selv - på områder som betyr mye for oss.

Selve konfrontasjonen mellom ulike trosunivers må vi derfor lære oss å tåle. Så påhviler det enhver av oss et ansvar for å formidle det vi tror på så presist og samtidig ydmykt respektfullt som mulig.

De av landets skoleelever som går jevnlig på lagsmøter, har mange års erfaring i å praktisere toleranse. De har i mange år måttet akseptere at de lever i et samfunn hvor Guds navn blir misbrukt over en lav sko. Til tross for at det andre bud forbyr nettopp dette.

I det hele tatt lever disse elevene med en erkjennelse av at samfunnet på mange plan formidler en annen etikk enn den de selv står for. Det har de måttet lære seg å tolerere, uten å gjøre noe større vesen av akkurat det.

Hvis disse elevene skulle være like krenkbare som en del av dem som nå reagerer på tradisjonell kristen forkynnelse, hadde frontene i det norske samfunnet vært langt hardere.

Vi må til tante Sofie i Kardemomme by for å finne noen som rett ut ytrer ønsket om at alle andre var som jeg selv. Men mange av oss kan vel tenke at livet hadde vært lettere hvis det var mer slik. Men sånn er det ikke. Dessverre og heldigvis.

Forsøk på å tvinge frem likhet minner mer om totalitære regimers praksis enn om et moderne og mangfoldig samfunn. Hvis jeg vil stå for at Kristus er den jeg bygger livet mitt på, at han er den eneste frelsesveien, må jeg tåle at andre tror og mener noe annet. Også om det rammer meg dypt i min egen identitet.

Slik er det også med motsatt fortegn. Hvis harmonien i samfunnet avhenger av at jeg ikke setter ord på det jeg tror på, eller av at en ateist eller en muslim gjør det samme, er vi langt unna et livssynsåpent samfunn.

Stålsett-utvalget, som lanserte nettopp dette begrepet, gjorde oss en tjeneste ved ikke å anbefale et livssynsnøytralt samfunn. For et slikt samfunn finnes ikke.

Opplevelsen på Danielsen ungdomsskole var nok ganske uvanlig. I de aller fleste tilfeller ville situasjonen vært motsatt. Utfordringen er på mange måter den samme uavhengig av frontene.

Vi er prisgitt den vanskelige øvelsen det er å akseptere at andre mennesker tror og mener at det jeg står for er bygget på falske premisser. Jeg kan bli såret, provosert og fornærmet. Og jeg kan argumentere for det jeg står for, og mot det andre står for.

Men forsøk på å skyve ulikhetene under teppet, løser i realiteten ingen problemer.

paywall
paywall
paywall
skolelaget,laget nkss,silje kvamme bjørndal,danielsen ungdomsskole,lagsmøte,den norske kirke,personlig kristen