«Når vi i dag billedlig talt d
...
«Når vi i dag billedlig talt drukner i diskusjoner og ulike meninger, bør vi søke bakover og lære av kirkens fedre og mødre», skriver Dagfinn Stærk. Foto: Adobe Stock (illustrasjonsfoto)
debatt
Kirken, vår mor
Del
Tidlig ble begrepet «mor» anvendt på den kristne kirke.

Dagfinn Stærk skriver en serie artikler om kirkens røtter som publiseres i Dagen på torsdager framover. Dette er er artikkel nummer to. Les artikkel nummer en her.

-----

Vi blir ofte utfordret på vårt syn i kirkelige og teologiske spørsmål. «Hva mener så du? Og hvordan kan du være sikker på at akkurat din mening er den rette?» For min del tenker jeg da på en opplevelse jeg hadde som liten gutt.

Jeg vasset alene ut i sjøen, men kom ut på dypere vann, og bunnen forsvant under meg. Da kom min mor meg til unnsetning, løp raskt ut i vannet og førte meg inn på fast grunn igjen.

Tidlig ble begrepet «mor» anvendt på den kristne kirke. Når vi i dag billedlig talt drukner i diskusjoner og ulike meninger, bør vi søke bakover og lære av kirkens fedre og mødre.

Da vil kirken, vår mor, komme oss til hjelp så vi atter kan få fast grunn under føttene. I dag skal vi møte to av den tidlige kirkes ledere som var opptatt av å føre den overleverte tro videre.

KLAR LINJE: Det går en klar linje fra apostlene til Ireneus, skriver Dagfinn Stærk. Denne statuen av kirkefaderen Ireneus står utenfor Frederikskirken i København. Foto: Wikimedia Commons

Det går en klar linje fra apostlene til Ireneus (ca. 130-202). Før han ble biskop i Lyon, hadde han vært disippel av Polykarp som igjen var en disippel av apostelen Johannes.

I hans tid ble kirken på en særlig måte utfordret av de såkalte gnostikerne. Disse talte positivt om ånden, men negativt om den skapte materien. Deres budskap var særlig for de innvidde og viderekomne, men skjult for andre.

Mot gnostikerne talte Ireneus om Gud som den gode Faderen som også har skapt materien. Kirken hadde fått sitt budskap fra apostlene, og det lå åpent for alle.

Det var dette budskapet, denne tradisjonen, Ireneus ville føre videre. For å imøtegå ulike vranglærer og vise hvor de tok feil, skrev han «Mot kjetterne».

I boken «Bevis for den apostoliske forkynnelsen» forklarer Ireneus de kristne sannhetene og hvordan dette var profetert om i Det gamle testamentet. Ireneus konstaterer at overalt hvor man kommer i verden, har kirken denne samme tro og lære.

«Selv om verdens språk er ulike, er betydningen av tradisjonen en og den samme. For de kirkene som er blitt grunnlagt i Germania, tror ikke annerledes og overleverer ikke noe annet enn de andre, det gjør heller ikke de i Spania eller de i Gallia, i Orienten, i Egypt, i Libya eller de som er blitt grunnlagt i verdens sentrale regioner.

Men som Gud skaperverk, solen, er en og den samme over hele verden, slik skinner også forkynnelsen av sannheten alle steder, og opplyser alle mennesker som er villige til å komme til kunnskap om sannheten.»

«Vår Herre Jesus Kristus, Guds Ord, ble i sin grenseløse kjærlighet hva vi er, for å gjøre oss til hva han selv er.»

Cyprian (ca. 210-258) kom fra en rik, hedensk familie i Kartago i Nord-Afrika. 35 år gammel ble han døpt, og ikke lenge etter ble han byens biskop. Under keiser Decius ble det i år 250 en kraftig forfølgelse av de kristne.

Til tross for kritikk valgte Cyprian å flykte, men fra sitt skjulested ga han menigheten råd om hvordan de skulle forholde seg i denne vanskelige tiden.

Det viste seg at en god del kristne sviktet og ofret til avgudene. Synet på de frafalne splittet kirken. Noen ville gjøre veien tilbake til kirken lett, mens andre mente at kirkens dør for alltid var stengt for disse.

Cyprian valgte en middelvei. I «De frafalne» skriver han at det fantes en vei tilbake til kirken, men da krevdes det anger og bot.

Cyprian la stor vekt på kirkens enhet, noe han også understreker i boken «Om den katolske kirkes enhet». Selv om han var en markant leder av kirken i Nord-Afrika, samlet han også biskopene regelmessig til drøftinger for å finne felles løsninger.

Han mente at Romas biskop ikke sto over de andre biskopene. Cyprians ønske var episkopalisme, ikke papalisme.

Da kirken enda en gang opplevde forfølgelse, flyktet han ikke, men overlot seg til myndighetene og led martyrdøden.

«Den som ikke har Kirken som sin Mor, kan ikke ha Gud som sin Far.»

«Bispeembetet er ett; hver del av det blir holdt av den enkelte for helheten.»

«Om noen ber av hele sitt hjerte, om han med angerens tårer stønner frem ekte klager, om han vedvarende gjør gode gjerninger som vender Herren mot tilgivelse av hans synder, da kan han motta Guds barmhjertighet.»



paywall