BURSDAG: Bursdagshattene var p
...
BURSDAG: Bursdagshattene var på plass da 10-årsjubilanten HLT ble feiret i Bærum baptistkirkes lokaler. Foto: Tarjei Gilje
Jubileum for kunnskap og kraft
Del
Det finnes mange kristne miljø som fortsatt ser med skeptiske øyne på akademisk teologisk utdannelse.

Fredag feiret Høyskolen for ledelse og teologi (HLT) 10-årsjubileum. Etter det årlige visjonsdøgnet for staben var både ansatte og venner av høyskolen samlet i Bærum baptistkirkes lokaler for å feire de årene som har gått, og for å se fremover.

Det finnes mange kristne miljø som fortsatt ser med skeptiske øyne på akademisk teologisk utdannelse. Både i mer eller mindre lutherske og i karismatiske sammenhenger. Inntrykket er at akademia utvanner teologien.

I siste instans er selve den kristne troens integritet og egenart truet. Slike forestillinger kan være et resultat av rene fordommer og misforståelser. Men det kan også tenkes at de ikke oppstår uten grunn.

Hva er egentlig en teolog? Hvem kan si noe meningsfullt om hvem Gud er, og om hvordan evangeliet kan nå flere? Hvordan skal vi utdanne fremtidens kristenledere? Slike spørsmål har fått ulike svar til ulike tider og på ulike steder.

Slik er det fortsatt. I vårt utdanningssamfunn er studiepoeng valuta. Men skal det være sånn i kirken også? Er det antall studiepoeng som avgjør troverdigheten i det et menneske sier om Gud? Er omfanget av Guds rikes utbredelse i Norge anno 2019 et spørsmål om formell kompetanse hos Hans disipler?

Det kan være fristende å svare nei på flere av disse spørsmålene. Men under HLT-jubileet ble vi minnet om hvordan akademisk forskning kan kobles sammen med kristen åndelighet, her i pentekostal og baptistisk teologisk drakt.

Sympatisk nok hadde arrangøren invitert to lutheranere til å trekke linjer mellom karismatisk fornyelse i luthersk leir og den pinsekarismatiske tradisjonen som HLT står i. Mangeårig MF-professor Tormod Engelsviken og dosent Asbjørn Simonnes fra Høgskolen i Volda, antakelig mest kjent fra Oase-sammenheng, snakket om de mange båndene mellom disse to bevegelsene.

Simonnes etterlyste større frimodighet på nådegavenes vegne hos pinsevennene. Ikke minst gjaldt det profetier, tungetale og tydning. Det er i seg selv uttrykk for et interessant utviklingstrekk når formaningen går fra en lutheraner til pinsevenner og baptister.

Engelsviken understreket samtidig at den karismatiske erfaringen primært er «et møte med Kristus som gjør at den troende blir fylt med Den hellige ånd». Slik plasserte han karismatikken i relasjon til den kristne tros sentrum, snarere enn å gjøre selve karismatikken til sentrum.

Den samme Engelsviken viste til at de første pinsevennene var skeptiske til akademisk teologi. HLT er et resultat av at dette har endret seg. Men, understreket Engelsviken, skepsisen innebar ikke at de første pinsevennene var negative til kunnskap.

Tvert imot var mange av dem imponerende godt orientert. Og det var ikke slik at den relativt lave betoningen av akademisk teologi nødvendigvis medførte fravær av grundig teologi som grunnlag for forkynnelsen.

Likevel så altså både baptister og pinsevenner behov for å samle kreftene i det som for ti år siden ble HLT. For baptistenes del var en medvirkende årsak at deres eget teologiske seminar strevde i motvind. For pinsevennene var bakteppet mer et ønske om å forankre den pentekostale teologien i en høgskole basert på deres kristne egenart.

Sammen med NLMs Fjellhaug i Oslo og Misjonskirkens Ansgar i Kristiansand utgjør HLT et spekter av mindre kristne høgskoler med hver sin teologiske profil. Det er ikke lett å etablere seg som høgskole, og trenden har i mange år vært at myndighetene ønsker seg færre og større institusjoner. Akademisk kompetanse koster, og det har vært et mål å etablere færre og sterkere miljøer.

Men i alle fusjonsprosesser går noe av egenarten tapt. HLT har vært gjennom en prosentvis stor prosentvis vekst frem til de nå har rundt 250 studenter på heltid og deltid. Utviklingen har gått så fort at de har slitt med å holde tritt hva angår lokaler og andre rammevilkår.

Da MF ble etablert tidlig på 1900-tallet, var selve navnet Menighetsfakultetet et bevisst signal om at denne institusjonen skulle være nettopp menighetenes fakultet. Til en viss grad kan man si at HLT er båret av en lignende tankegang.

Men ved siden av å utdanne ledere til både nye og gamle menigheter, ønsker HLT i seg selv også å være et åndelig fellesskap. Derfor er det naturlig for dem å samle staben til et «visjonsdøgn» ved inngangen til hvert kalenderår.

Der planlegger de for det kommende året, slik alle må gjøre, men de tilbringer også tid i bønn og samtale om egen utvikling. Et resultat av dette er at flere av skolens lærere også har blitt menighetsplantere.

Det har medført både glede og noen utfordringer, for skolen trenger sårt all den kompetansen den kan få i ønsket om å styrke sin egen stilling. «Å bære visjoner og drømme stort skjer alltid med en grad av personlig offer», sa tidligere rektor Karl Ingen Tangen i sin historiske gjennomgang under jubileumsmarkeringen.

Han fortalte om veien fra drøm til realisering, til konsolidering og til vekst. Med tårer fortalte han om det aller viktigste, nemlig at «Gud har sendt mennesker som gaver til skolen».

I dette perspektivet forklarte han beveggrunnen for i perioder å leve med usikkerhet knyttet til både inntektsgrunnlag og personalsituasjon i oppbygningsfasen. Tangen snakket om en visjon hos noen «villmenn» som var villige til å «bygge en båt mens vi rodde». Det talene bildet sier litt om at her skjedde ikke tingene av seg selv.

Tangen fremholdt Guds nærvær som skolens høyeste gode, og understreket samtidig at kombinasjonen av akademia og åndskraft slett ikke er noen de som skole kan ta eierskap til.

Styreleder Øystein Gjerme var en av skolens fødselshjelpere, og har vært tilknyttet HLT i alle årene siden. I sin hilsen snakket han om å utdanne pastorer både til eksisterende menigheter og til menigheter som ennå ikke er dannet, men han utvidet også perspektivet da han sa at «Guds misjon i verden er mer enn det vi gjør i menighetene våre.»

Slik understreket han også noe av det som var limet i det opprinnelige samarbeidet mellom pinsevenner og baptister, nemlig ønsket om en utdanning som kan bidra til å realisere misjonsbefalingen.

HLT skriver om seg selv at de er «en høyskole og stiller høye krav til sannferdighet, vitenskaplighet og troverdighet. Samtidig vil vi være et sted hvor studenter kan utrustes og få kraft til å tjene i kirke, organisasjonsliv og verden.»

I sin hilsen utfordret rektor Erik Waaler ved NLA Høgskolen til ytterligere satsing på såkalt førstekompetanse, den man må ha for å inneha stillinger som førsteamanuensis eller førstelektor. Karl Inge Tangen snakket også om behovet for dette.

Det handler om å gi skolen tilstrekkelig akademisk ballast. Til grunn for dette ligger statlige krav med tanke på offentlige støtteordninger. Men enda viktigere er erkjennelsen av at det er bra også for kristne tenkere å bryne seg på andres tanker.

Hvis det jeg kaller teologi i praksis bare vinner gjenklang i mine egne respektive miljøer og ikke tåler møtet med mennesker som tenker annerledes, spørs det om det i bunn og grunn fortjener å kalles teologi. Akademiske miljøer er slett ikke den eneste relevante prøvingsinstansen for teologisk tenkning.

Og akademiske miljø er slett ikke fri fra mange slags avsporende tendenser. Men det ligger et krav til etterrettelighet i det akademiske arbeidet som teologer mer enn noen skulle se seg tjent med å imøtekomme. Sannhetskravet er fundamentalt i den kristne tro. Det er sannheten som kan sette oss fri.

Våre evner til å finne sannheten er nok begrenset. Særlig hvis vi er på egenhånd. Men i fellesskap kan vi, med både bønn og arbeid, nærme oss en bedre forståelse av hvem Gud er. Det er teologiens mål. Det er også kirkens viktigste bidrag til å gjøre verden til et bedre sted.