INTERVJUET: Omkring 100 mennesker var til stede da politiførstebetjent Eivind Kjøllesdal og Rema 1000-kjøpmann David Adampour ble intervjuet av pastor Erik Andreassen i Oslo misjonskirke Betlehem fredag morgen. Foto: Tarjei Gilje

Bønnen og byen

Det å kunne henvende seg direkte til Gud i bønn er et de største privilegiene en kristen har.

Jesus lærte sine disipler at Gud vil høre og svare når hans barn ber til sin himmelske Far.

Bønnen er i sitt vesen et uttrykk for det usynlige fellesskapet mellom Gud og mennesker. Men kristent forstått er bønnen også en bro til livet her på jorden.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Derfor kan ikke bønnen løsrives fra det timelige, fra det samfunnet vi lever i. Tvert imot innebærer sann kristen åndelighet at man kobler sammen bønnen og arbeidet. En som ber til Gud gjør både seg selv og sin neste en tjeneste.

I nærmere 20 år har en gruppe menigheter i Oslo invitert til årlige felles bønnesamlinger. Det vedtatte formålet er «Kristne samlet til bønn for Oslo, til velsignelse for byen og utrustning og inspirasjon.»

Initiativet kom fra en pastorgruppe i hovedstaden, og komiteen består av folk fra Filadelfiakirken, Storsalen og Oslo misjonskirke Betlehem. Samtidig sikter man bredt, og på søndag skal blant andre biskop Kari Veiteberg delta under avslutningsgudstjenesten i Filadelfiakirken.

Bønn for Oslo har vært en viktig møteplass for den økumeniske utviklingen i hovedstaden. Torsdag kveld talte Paul Atina Omayio fra Oslo International Family Church, som et synlig uttrykk for den vitaliseringen kirken i Oslo har kunnet nyte godt av som følge av økt innvandring til Norge.

Men Bønn for Oslo handler også om kristent samfunnsengasjement, det som strekker seg utenfor de fysiske kirkeveggene. Lørdag er det bønnevandring både på Grünerløkka, i Groruddalen, på Grønnland, Søndre Nordstrand og på Bjølsen/Sagene/Storo. Alt er et uttrykk for ønsket om å knytte flere forbindelseslinjer mellom himmelens Gud og menneskene i hovedstaden.

Hvert år inviterer arrangørene gjester som på ulike måter er engasjert i samfunnslivet. Tidligere har blant andre politikerne Inga Marte Thorkildsen og Raymond Johansen vært gjester.

Torsdag var VGs politiske redaktør Hanne Skartveit på besøk sammen med redaktør Vegard Velle i VårtOslo. Fredag morgen var Rema 1000-kjøpmann og Årets Osloborger 2018 David Adampour gjest sammen med politiførstebetjent Eivind Kjøllesdal ved forebyggende enhet på Manglerud.

Sammen med rundt 100 andre satt jeg i Kafé Barratt i Filadelfiakirkens lokaler fredag morgen og lyttet til to samfunnsbyggere. Det var flott, det var inspirerende, og det var gripende. David Adampour fortalte om hvordan han, som selv kunne ha havnet på feil spor tidlig i livet, nå driver en butikk hvor flesteparten av de 28 ansatte er folk som lett kunne havnet utenfor det ordnede arbeidslivet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Han fortalte åpent om hvordan han må arbeide for å introdusere dem for «resten av familien», som han kalte arbeidsfellesskapet for. Blant annet trengs det tålmodighet med skoletrøtte tenåringer som i utgangspunktet ikke er mestere i å komme presis. Men i stedet for å kjefte, hjeloer Adampour dem inn på bedre spor.

Eivind Kjøllesdal snakket om et skolesystem som tar vare på de fleste, men hvor også en del faller utenfor. For ungdommer uten skoleplass eller med huller i cv-en kan veien inn på arbeidsmarkedet synes lang. Da står kriminelle miljøer klare med åpne armer og tilbyr dem «jobb». «Min bønn for Oslo er at færre kjenner på utenforskap», svarte han på pastor Erik Andreassens spørsmål til slutt.

Umiddelbart etterpå på gikk omkring 50 personer ned en trapp og inn i ungdomssalen hvor bønnemøtet fortsatte. I løpet av dagen ble bønnen i grupper avløst av både lovsang, stille bønn og tidebønn.

I tolvtiden kom en delegasjon fra NLM-bibelskolen på Fjellhaug til Filadelfiakirken for å ta del i tidebønnen, og senere i lovsangen som ble ledet av et team fra Misjonssalen.

I fredagens Dagen kunne vi lese noen av utfordringene fra VGs Hanne Skartveit. Henne er det vel verdt å lytte til. «Frykt ikke», sa hun med henvisning til kristnes forhold til pressen. Hun oppfordret flere til å delta i debatten.

Dét er en viktig oppfordring, og i seg selv en god grunn for disse møtene mellom bedende kristne og mennesker med samfunnsengasjement på ulike plan.

«Kanskje kristne er for lite opptatt av journalistikk. For få journalister blant de kristne og for få kristne blant journalistene skaper kanskje en avstand», sa Skartveit. For å si det enkelt: Det tror jeg hun har rett i.

Og igjen: bønnen er ikke ment å skulle være en privat aktivitet ved siden av det virkelige livet. Tvert imot skulle bønnen for en kristen være nært forbundet med pulsen, med nerven i det vi ser, hører og erfarer.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Da kan bønnen for den kristne være en kilde til kraft og mot. Den kan være en arena for bevisstgjøring og for omvendelse. Og som kristne får vi også tro at vi ber til en Gud som hører, til en Gud som ikke er langt borte fra en eneste en av oss.

Derfor er det ganske lett å si: mange kristne i både bygd og by kunne med fordel lære av Bønn for Oslo.