Karikaturer i reprise

Jeg har aldri beklaget at jeg trykket tegningene. Men jeg følte at jeg kunne beklage de sårede religiøse følelsene, ikke minst fordi jeg er en troende person selv.

Jeg setter stor pris på det Egil Morland skrev i «I fokus»-spalten sin her i Dagen i går med tittelen «Selbekk og Støre». Hans analyse av det som skjedde og hvilke politiske mekanismer som slo inn er helt «to the point», for å bruke samme utenlandske vokabular som det Morland benytter seg av i artikkelen sin. For meg som stod midt oppe i karikaturbråket for ni år siden er det smått surrealistisk å merke hvor mye stemningen har snudd i løpet av disse årene.

For all del, jeg har også i denne runden fått en del ubehagelige meldinger. Blitt kalt hykler og blir gjort oppmerksom på at folk spyr når de ser meg. Slike ting. Men denne typen henvendelser er i et forsvinnende mindretall i karikaturstriden anno 2015. I stedet er det de positive tilbakemeldingene som dominerer. Responsen har vært helt overveldende. Jeg blir ydmyk av å se alt det positive som nå ytres.

Jonas Gahr Støre erkjenner at Selbekk ble stående alene

Faktisk også helt fra høyeste hold. Både for familien min og meg er det varmende å lese det statsminister Erna Solberg sa til VG på søndag om at vi ble stående altfor alene i striden i 2006. Solberg og utenriksminister Børge Brendes klare og prinsippfaste forsvar for ytringsfriheten står i skarp kontrast til handlemåten til de som hadde jobbene deres under den forrige karikaturstriden. Både Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre prøver seg nå med kreative historieomskrivninger. Men jeg tror det norske folk fortsatt husker godt hva disse to gjorde og sa i 2006.

Jonas Gahr Støre er en person som jeg har stor sans for både som menneske og politiker. Selv om jeg har en annen politisk farge enn ham. Støre har i forbindelse med denne nye karikaturstriden sagt at han har blitt klokere med årene og at han beklager dersom han medvirket til å gjøre situasjonen vanskeligere for meg. Jeg setter selvfølgelig pris på det håndslaget. Men for meg er det viktig å si at jeg aldri har etterlyst noen unnskyldning fra Støre på egne vegne. Jeg står fortsatt oppreist. Jeg har kommet meg igjennom det som skjedde i 2006 med både livet, helsen, ekteskapet, humøret og pågangsmotet i behold. Meg er det ikke synd på.

Men hvis det skal beklages til noen fra Støres side, så bør det jo være til det norske folk. Det var jo vår felles umistelige verdi, ytringsfriheten, han sviktet så katastrofalt da det gjaldt som mest i 2006. Det er mye Støre både kan og skal kritiseres for under karikaturstriden i 2006. Men det er samtidig viktig for meg å være redelig i min kritikk. Og derfor kan jeg ikke gi Morland rett i det han skriver helt mot slutten av sin artikkel. Jeg ble ikke på noe tidspunkt presset av regjeringen inn i seansen hos integrasjonsminister Bjarne Håkon Hanssen. Det som bekymret meg utover i de opphetede januar- og februardagene i 2006, var at situasjonen også for norske muslimer så ut til å bli stadig farligere. Brune krefter forsøkte å fiske i rørt vann. Det gikk rykter om sammenstøt mellom muslimer og nynazister i Oslos gater.

Jeg hadde ikke bedt om å havne i den situasjonen jeg hadde kommet i. Men når jeg først hadde gjort det, så følte jeg at også jeg hadde ansvar for å se om det var noe jeg kunne gjøre for å prøve å roe ned situasjonen. Kunne vi prøve å få ut et budskap om forsoning. Jeg ville i hvert fall ikke ha andre menneskers blod på hendene. Det var derfor vi forsøkte å få i stand til samtaler med det islamske miljøet og politiske myndigheter. Initiativet kom altså helt og holdent fra Magazinets side.

Så er det viktig for meg å si at jeg aldri har beklaget at jeg trykket tegningene. Men jeg følte at jeg kunne beklage de sårede religiøse følelsene, ikke minst fordi jeg er en troende person selv. I ettertid er det ikke vanskelig å se at denne pressekonferansen den 10. februar 2006 ble misbrukt og feiltolket. Ikke minst av det muslimske miljøet som brøt alle avtaler og løp til arabiske TV-kanaler og fremstilte sakens fakta helt feil. Jeg reagerer også sterkt på den felles reisen som muslimene og Den norske kirke arrangerte da de drog ned til Midtøsten for å møte ekstremisten Yosuf al-Qaradawi. Angivelig for å fremføre mitt budskap. Det hadde jeg selvfølgelig aldri bedt dem om, og dette skjedde mot mitt ønske.

Det er alltid lett å være etterpåklok. Men jeg er trygg på hva jeg mente og hva mine beveggrunner var for å gjøre det jeg gjorde. Så får jeg bare leve med at pressekonferansen hos Bjarne Håkon Hanssen ikke er mitt stolteste øyeblikk.