MISBRUK: «Synden hefter ikke ved skapelsen eller skapningen, men ved det falne menneskes misbruk av det skapte», skriver innsenderen.

Ingen er uten synd på det seksuelle området

I et innlegg i Dagen 16. juni d.å. om samlivsetikk («Unyansert fra Ottosen om seksualitet») utfordrer Eirik A. Steenhoff et aspekt ved Espen Ottosens tilrettelegging av klassisk samlivssyn.

Les også
Unyansert fra Ottosen om seksualitet

Ifølge Steenhoff skal et negativt grunnsyn på seksualitet komme til uttrykk i det Ottosen skriver. Dette sporer Steenhoff tilbake til den evangelisk-lutherske læren.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Han skriver: «Et stadig vanligere forsvar fra konservativt protestantisk hold er å si at vi alle er syndere. Selv om vi er skapt på ulike måter, er arvesynden felles, og det betyr at det er noe galt med all seksualitet.»

Å slå klassisk luthersk oppfatning i hartkorn med liberal er tydeligvis et av anliggendene hans i innlegget. Ottosen kan svare bedre selv uten meg som våpendrager, og det har han også gjort («Viktigheten av å ikke rangere mennesker», Dagen 21. juni).

For min del skal jeg bare helt kort utdype det Steenhoff skriver om den angivelige seksualfiendtligheten i lutherdommen. Jeg går ikke inn på utgangspunktet for Steenhoffs inserat, Ottosens artikkel på iTro.no («Syndig sex», 12.06.21) og boka hans «En annerledes vei».

Jeg vil bare minne om at den lutherske reformasjonen på 1500-tallet innebar en gedigen oppvurdering av livet «i verden», av hverdagslivet, av sekulære yrker og av ekteskapet.

Familieliv og seksualliv aktet Luther og medarbeiderne hans høyere enn det som hadde vært vanlig i århundrene forut. Skapningen og kroppsligheten er grunnleggende gode, det seksuelle samlivet ikke unntatt.

Disse er det ikke «noe galt med». Dette er et kjernepunkt i reformasjonskristendom.

Jeg kan heller ikke se at lutheranerne som i dag som kjemper for et klassisk ekteskapssyn kontrer det liberale synet om at all seksualitet er «like bra», som Steenhoff skriver, med at alt er «like ille». Påstanden er urimelig.

At mennesker imidlertid steller det til også i seksuallivet med sin synd, bør ikke undre noen. Det tilsier både teologien om menneskets oppførsel etter syndefallet og erfaring.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Her er mennesker like. Hit hører det Steenhoff gjengir med «at vi alle er syndere. Selv om vi er skapt på ulike måter, er arvesynden felles».

Men dette gjør altså ikke seksualiteten syndig, slik Gud har skapt den og rekker oss den som gave. Synden hefter ikke ved skapelsen eller skapningen, men ved det falne menneskes misbruk av det skapte.

Derfor har Ottosen, slik jeg ser det, dekning for utsagnet at «vi er alle seksuelle syndere» (Dagen 21.06.21). Jeg mener altså at Steenhoff i innlegget jeg refererer til her, blander to forhold sammen.

Naturligvis har det både før og etter reformasjonen i ulike teologiske tradisjoner mange ganger vært tenkt og talt feil eller utilstrekkelig om disse tingene, også i den lutherske kirke.

Og flere lutherske kirker har i vår tid kommet ut av kurs i forhold til klassisk teologi om samliv.

Her tror jeg vi – blant annet - gjør vel i å konsultere arbeidet med «kroppens teologi» i den romersk-katolske kirke, med innsikter hos teologer som Hans Urs von Balthasar for å nevne én.

Men dette står ikke i strid med viktige reformatoriske erkjennelser eller med hovedløpet i den evangelisk-lutherske kirke.