Hvor skal vår lojalitet være?
Jeg synes det er ufattelig at det økumeniske konseptet har fått en så bred oppslutning.
I Dagen 7.8 kommenter Erhard Hermansen et innlegg jeg har hatt i avisen: «Religiøs ensretting». Jeg vil først gi Hermansen ros for hans taktfulle svar, og gi uttrykk for at jeg ønsker å skille mellom sak og person angående dette.
Jeg synes Hermansen er flink til å få fram synspunktene til Norges Kristne Råd som han er generalsekretær for, selv om jeg må medgi at jeg ikke har sans for det organisasjonen arbeider med.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Hermansen tok i innlegget sitt opp det teologiske grunnlaget for medlemmene i Norges Kristne Råd og skriver: De har «Bibelen som kilde og som tilber og bekjenner en Gud, Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd – som skaper, frelser og tilgiver».
Dette grunnlaget ser greit ut, men hva menes med, «Bibelen som kilde»? Reformatorene hevdet: «Skriften alene».
Den katolske kirke som er medlem i Norges Kristne Råd, har både Skriften og andre skrifter (Tradisjonen) som brukes for å tolke Skriften.
Dette har selvsagt gjort læren deres til det den er, og har også gjort at læren om menneskenes vei til frelse er noe helt annet enn det som de reformatoriske prinsippene bygger på. De er Skriften alene, Kristus alene, av nåden alene, av tro alene, til Guds ære alene.
På grunn av denne store forskjellen på forståelse av frelsens vei, brukte en før i tiden begrepet, vranglære, om Den katolske kirkes lære. For min del mener jeg dette fortsatt er et dekkende ord. Falsk og vrang lære var noe også Paulus ofte advarte mot.
Hermansen er tydelig på at kristenlivet i Norge trenger tilsyn som ikke bare gjelder menighetene, men også trossamfunnene.
Da det ikke er naturlig at et kirkesamfunn skal ha tilsyn med seg selv, er det rimelig å tenke seg at det er den økumeniske plattformen Hermansen leder, som vil sørge for å danne slike tilsyn.
Jeg tror at en organisasjon som Norges Kristne Råd, med så sprikende innbyrdes forutsetninger, ikke har god nok bakgrunn til å etablere tilsyn som er bygd på læremessige sunne og åndelige prinsipper.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Men verre er det likevel, at prinsippet om «Den gode hyrde som kjenner fårene», ikke vil kunne fungere med stor avstand mellom tilsyn og bruker.
Det er ikke uten grunn at Paulus har lagt menighetenes tilsyn til et eldsteråd for hver menighet. Så langt jeg kan se har ikke Bibelen eksempler på at et eldsteråd/menighet er blitt overstyrt utenfra. Derimot kan lysestaken flyttes, selv om alt går sin vante gang.
Det er menighetenes hovedproblem. Jeg vil for øvrig anbefale å søke opp Norges Kristne Råd, og en vil bli overrasket over hvor mange og ulike kirkesamfunn som er med der. Jeg synes det er ufattelig at det økumeniske konseptet har fått en så bred oppslutning.
For min egen del synes jeg det er ekstra trist å se at Guds Menighet, Vegårshei er med på dette. De er både et trossamfunn og en menighet med tilhold i Agder.
Dette er en historisk spesiell og selvstendig menighet. Av en eller annen grunn har jeg alltid hatt sansen for «menigheten på Heia». Den ble dannet gjennom flere vekkelser som gikk mellom 1870–1880 årene.
I begynnelsen var læregrunnlaget deres enkelt og greit, at Bibelen skulle være den eneste rettesnor for tro, liv og lære. Dette rette og sunne prinsippet er jeg redd for at de kanskje har forlatt.
Hermansen avslutter slik: «Enheten i Kristus er gitt oss av Gud, og i Norges Kristne Råd opplever vi fellesskapet som en velsignelse, ikke som en tvangstrøye.»
I avslutningen har Hermansen omdefinert den opprinnelige bruken av tvangstrøye, og gitt ordet et nytt innhold.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Tvangstrøye, brukte jeg i betydningen av at medlemmene i Norges Kristne Råd er i en lojalitets klemme ved at det er vanskelig å offentlig øve kritikk mot Norges Kristne Råds virksomhet.
Hvor vår lojalitet skal være, må det aldri være tvil. Da svarte Peter og apostlene: En skal lyde Gud mer enn mennesker! Apg 5:29.
