Hallesby, mye mer enn helvetestalen

Det som inspirerer meg med Hallesby er ikke teologisk enighet, mens hans karakter og prosjekt med å tenke helhetlig om religiøst liv og akademisk arbeid.

«Du vet at om du døde i dette øyeblikk, stupte du like ned i helvetet».

Det er harde ord, og slik taler Hallesby i sin berømte radiopreken i 1953. Denne talen Hallesby holdt mot slutten av hans offentlige virke vil nok være det som først og fremst forbindes ved ham.

Vi går derimot glipp av mye om denne talen er alt vi husker ved Hallesby, for få kirkeledere har vært like mangfoldige. Det er derfor bra at vi får en offentlig samtale om Hallesby, uavhengig av hvor bysten hans måtte bli stående.

Selve innholdet i radiotalen ville man nok kunne finne også i enda hardere varianter på mange av Norges bedehus på 50-tallet. Så hva gjorde Hallesby unik?

Han vokste opp blant haugianere i Østfold, og slik det var for flere haugianske bønder var det et mål at de sønnene som ikke skulle overta gården tok høyere utdannelse.

Hallesby tok utdannelse til prest og var i studietiden en talsmann for hans samtids liberale teologi. Blant annet skuffet han sin far og haugevennene rundt ham ved å hevde at syndefallsfortellingen både var uten historisitet og teologisk relevans.

Denne spenningen skulle prege ham livet ut, også etter hans omvendelse som han skriver gripende om i «Hvordan jeg ble en kristen».

Først og fremst i offentlig debatt der han på mange måter ble de konservatives fremste fanebærer. Leser man derimot hans bøker er det tydelig at bildet har langt flere nyanser.

Et vendepunkt i Hallesbys liv var et opphold hos mystikeren Samuell Zellers som angivelig hadde helbredende hender.

Det mystiske og gudserfaringens betydning skulle prege Hallesby livet ut, noe som kanskje særlig er tydelig i hans klassiker «Fra bønnens verden» som har en verdensvid leserskare.

Hans betydelige åpenhet for mirakler vil gi gjenklang hos mange av ettertidens karismatikere. Når han for eksempel i sine apologetiske tekster skal begrunne troen på Jesu oppstandelse, legger han ikke vekten på historisk argumentasjon.

Han legger vekten på at vi opplever under i dag, og at det derfor er rasjonelt å tro oppstandelsen.

Menighetsfakultetet har tidvis blitt sett på som en bastion for bekjennelsestro lutherdom, med størrelser som Leiv Aalen og om enn i mindre grad Carl Fredrik Wisløff.

Det er imidlertid ikke tilfellet for Hallesby, som i sin teologi er forholdsvis radikal. Han var blant annet en av de få som i 1920 ved det konservative samlingsmøtet i Calmeyergaten argumenterte for å bryte med Den norske kirke.

Noe som for øvrig selv det vestlandske lekfolks nyoppstartede avis Dagen mente var å gå for langt.

Delvis kan hans frihet fra tradisjonen forklares med hans haugianske bakgrunn, men både det økumeniske og det liberalteologiske spiller også en stor rolle.

For eksempel begrunner han sitt bibelsyn ut fra den troendes personlige erfaring med Bibelen, ikke med hverken historie, vitenskap eller filosofi.

Den teoretiske troverdigheten er underordnet det personlige møtet med Gud. Den personlige gudserfaring er det bærende i Hallesbys tenkning, og gjennomsyrer selv hans fagteologiske verk.

Han var virkelig veldig mye mer enn den stereotype vekkelsesforkynneren man kan få inntrykk av i «helvetestalen».

I boken «Hovedforskjellen mellom positiv og liberal teologi» hevder han at teologi har mer til felles med musikk enn matematikk da det ikke bare handler om kunnskapstilegnelse, men også om personlighet.

For musikeren det å ha musikalitet, for Hallesby å ha et møte med den levende Gud. Hallesby ser dette og ikke tilslutning til læresetninger som den avgjørende forskjellen.

I debatten har Hallesbys politiske syn vært holdt frem, og her er det problematiske forhold sett med dagens øyne. Både når det kommer til forsvar av bruken av dødsstraff og positiv omtale av fascismen.

Det er imidlertid det fascinerende med Hallesby, at uavhengig av hvor man måtte stå teologisk og politisk vil det være både gjenkjennelse og avstand.

Han var virkelig veldig mye mer enn den stereotype vekkelsesforkynneren man kan få inntrykk av i «helvetestalen».

Det som inspirerer meg med Hallesby er derfor ikke teologisk enighet, jeg som andre vil finne mye å være uenig i, da han er usedvanlig mangfoldig.

Derimot er det hans karakter og prosjekt med å tenke helhetlig om religiøst liv og akademisk arbeid. Et eksempel der dette kommer frem er nettopp i etterkant av den omtalte radiotalen der svigersønnen Sigurd Lunde spurte ham:

«Ville du talt slik på sykehjemmet også?». «Det ville jeg selvsagt ikke», svarte Hallesby. «Men de hørte den der også» fulgte Lunde opp.

Det fortelles at da ble professoren taus, slik han gjorde når han så at han hadde handlet galt.

I stedet for å både billedlig og konkret rive byster av andre for deres feiltrinn, kan vi nok med fordel følge Hallesbys eksempel i vår egen gjerning.