MISJON: Norsk misjon har til alle tider hatt et sterkt diakonalt engasjement. Selv fikk jeg oppleve dette på nært hold i Etiopia, skriver Hans Aage Gravaas.

«Hainnj sei lite, men meine my!»

Min far var en mann av få ord. Selv om han var mindre verbal enn min mer ekstroverte mor, var han likevel ikke uten meninger. På sett og vis passet han fotballtrener Nils Arne Eggens generelle beskrivelse av Orkdalingen godt:

«Hainnj sei lite, men meine my!» Sånn var også min far. Smålåten. Engasjert. Selv om han ikke var fra Orkdalen, men fra nordsiden av Trondheimsfjorden.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Vi hadde mange gode samtaler rundt kjøkkenbordet. Det var plass for humor, men også alvor. Jeg husker fortsatt enkeltepisoder. Som for eksempel fars harmdirrende stemme da han snakket om enkeltpersoner som led urett.

At noen ble utsatt for rykter, sladder og falske anklager hadde han lite til overs for. Slike måtte ha lov å forsvare seg! Han tok deres parti! Mindre sympati fikk derimot de som selv sto bak uretten.

Slike måtte en konfrontere, ja, stå opp imot! Løgner, halvsannheter og bortforklaringer av «ugjerninger» som fikk tragiske følger for andre, hadde han lite sans for. Urett berørte hans kristne identitet, integritet og ryggmargsrefleks på det dypeste.

Å gjøre seg til talsmann for «de krenkede» falt ham derfor helt naturlig. Jeg husker også konkrete episoder hvor han stilte opp for enkeltpersoner som av ulike grunner var blitt plassert et godt stykke nede ved samfunnets bord.

Denne arven forplikter og utfordrer meg. Står jeg opp for mennesker som i ulike sammenhenger lider urett? Tar jeg dem i forsvar? Kjemper jeg for dem?

Det er nok dessverre ikke slik at jeg alltid gjør det. Hva så med våre kristne fellesskap rundt om i landet? Står vi opp for de mennesker iblant oss som lider urett? Eller støtter vi automatisk folk i maktposisjoner, som – bevisst eller ubevisst – «holder sannheten nede i urett» (Romerne 1,18).

Her bør vi nok alle gå i oss selv. Snakker vi usant om medmennesker eller begår urett mot dem ved negative holdninger og ukloke handlinger, krenkes deres menneskeverd. Vi fratar dem deres rettigheter, ære og livskvalitet.

Enhver fortielse av det vi innerst inne vet er rett eller galt, undergraver også sannheten. Dette er tilfellet enten vår taushet skyldes feighet, frykt eller redsel for ubehagelige konsekvenser. En stilltiende aksept av urett innebærer en krenkelse av Skaperen og hans gode vilje for mennesket.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Bibelen viser oss gang på gang at å begå urett mot mennesker også er å begå urett mot Gud. Profetilitteraturen og andre skrifter i Bibelen minner oss om at kamp mot urett er et sentralt teologisk anliggende. «Den som undertrykker den svake, håner hans skaper, den som hjelper den fattige, gir Gud ære (Ordspr. 14,31).

Norsk misjon har til alle tider hatt et sterkt diakonalt engasjement. Selv fikk jeg oppleve dette på nært hold i Etiopia. Vårt perspektiv på diakoni var ofte preget av omsorg og barmhjertighet. Men vi slo også et slag for rettferdigheten.

Vi var bevisste på at fattige mennesker hadde like stor rett på utdanning og helsetjenester som de privilegerte. Gjennom vårt arbeid blant marginaliserte folkegrupper i randsonen av elitens nasjonsbyggingsprosjekt, fikk mange mennesker muligheter som de ellers aldri ville fått.

Analfabeter som ikke kunne lese viktige dokumenter, fikk gjennom skolegang instrumenter til selv å kjempe for egne rettigheter og til å stå opp for andre. Slik kunne vi fortsatt.

Men dette handler om mer enn sosiale rettigheter. Som kristen misjonsbevegelse er vi også opptatt av å formidle den viktigste rettigheten av dem alle: Retten til å høre, motta, ja også avvise, evangeliet om Jesus Kristus!

Enhver fortielse av det vi innerst inne vet er rett eller galt, undergraver også sannheten.

Å holde evangeliet for oss selv er den verste form for tyveri som noen kristen kan begå. For evangeliet har universell adresse. «Han er en soning for våre synder, ja ikke bare for våre, men for hele verdens» (1 Joh 2,2).

Lausannepakten, en viktig teologisk plattform for Norme-samarbeidet, setter navn på betydningen av rettighetsperspektivet i kristen misjon. Evangeliets forkynnelse og omsorg for medmenneskers rettigheter er ikke et enten- eller, men et både- og.

«Vi fastholder at Gud både har skapt alle mennesker og skal dømme alle mennesker. Vi skulle derfor dele hans omsorg for rettferdighet og forsoning i hele det menneskelige samfunn, og for frigjøring av mennesker fra enhver form for undertrykkelse. Fordi mennesket er skapt i Guds bilde, har alle uansett rase, religion, hudfarge, kultur, klasse, kjønn og alder et menneskeverd som skal respekteres og æres, men ikke utnyttes. Også her vil vi dypt beklage våre forsømmelser og at vi av og til har sett på evangelisering og sosial omsorg som «motsetninger» (fra Lausannepakten, art. 5).

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Min stillferdige far ble aldri «misjonær» i den tradisjonelle betydningen av ordet. Men han skjønte at ikke bare evangeliets forkynnelse, men også kampen mot urett, var en like naturlig konsekvens av hans kristne tro. Han brukte den stemmen han hadde.