Gudsfrykt og sivil ulydighet

De siste ukene har aksjonene til Extinction Rebellion fått mye oppmerksomhet. I ulike deler av landet har de gjennom ikke-voldelige aksjoner begått sivil ulydighet for å rope varsko på klimaets vegne.

Her i avisen har vi kunnet lese om den katolske forfatteren Wera Sæther. Hun er nært knyttet til India og Bangladesh, og godt kjent i områder der en økning i havnivået vil bli skjebnesvanger. Derfor etterlyser hun omvendelse.

Etterfølgelse av Jesus innebærer også omsorg for vår neste. Ingen som leser Det nye testamente kan unngå å legge merke til at Mesteren viste omsorg også for menneskers timelige behov.

Som en naturlig følge av dette har mange kristne også engasjert seg i samfunnet, enten det dreier seg om nabolaget, landsbyen, byen eller landet man bor i.

Noen ganger får engasjementet også et internasjonalt tilsnitt fordi en del problemstillinger bare kan håndteres på tvers av landegrenser.

Gjennomgående skulle det være et kjennetegn ved kristne mennesker at de opptrer som gode samfunnsborgere. Det gjelder alt fra å holde fartsgrensen til å betale sin skatt og å ikke snylte på offentlige tjenester.

Hvis vi tror at Gud har skapt verden og at vi er satt til å forvalte den, skulle det følge naturlig av dette at vi ønsker å opptre som gode forvaltere, ikke som egoister.

Det innebærer å ikke bare ha øye for vår egen lykke og fremgang, men også å tenke på og handle ut fra vår nestes behov.

Så vet vi samtidig, både ut fra et kristent menneskesyn og ut fra allmenn erkjennelse, at mennesker slett ikke alltid handler i tråd med den tilgjengelige kunnskapen.

Vi vet ofte hva vi burde gjøre, men velger likevel annerledes.

Vi vet ofte hva vi burde gjøre, men velger likevel annerledes. Hvordan skal man da opptre som kristen samfunnsborger?

Dette fører oss til tematikken sivil ulydighet. Store norske leksikon definerer dette som «lovbrudd eller brudd på andre offentlige bestemmelser (vedtak) som begås i full åpenhet fordi de som begår lovbruddene, føler seg mer forpliktet av andre verdier og normer enn de som ligger til grunn for den aktuelle loven.»

Fra den tidlige kirkens tid har kristne begått sivil ulydighet i ulike sammenhenger, selv om begrepet ikke alltid har vært kjent eller hatt den samme betydningen.

Gjennom historien har mange kristne ikke ønsket å bære våpen. Det er et av områdene hvor den kristne etikken har pekt i ulike retninger. I våre dager er det særlig på klimaområdet at sivil ulydighet kommer på tale.

Fra et kristent ståsted er det to idealer som må veies mot hverandre. I Apostlenes gjerninger leser vi om hvordan Peter og de andre apostlene ble pålagt å ikke undervise i Jesu navn.

Deres respons var krystallklar: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» Det finnes altså situasjoner hvor det ville være galt å følge myndigheters pålegg.

På den andre siden står idealet som antakelig blir aller tydeligst uttrykt i Romerbrevets 13. kapittel. Der leser vi om den kristnes ansvar for å være lydig mot myndighetene.

Dette ble skrevet i en tid og på et sted hvor myndighetene var av et slikt kaliber at det ikke kan sammenlignes med noen av partiene som stiller til valg her i landet.

I denne spenningen er det den enkelte kristne ut fra sin samvittighet må vurdere hvilke uttrykk for sivil ulydighet det er legitimt å ta del i. På 1970- og 80-tallet valgte noen å engasjere seg mot vannkraftutbygging i Alta.

Langt fra alle kristne så den gangen på det som en legitim grunn for sivil ulydighet. I dag vil nok aksepten være langt større. Derfor skal vi ikke her gå konkret inn i de enkelte sakene.

Generelt er det sånn at ingen av oss har rett til å ta loven i egen hånd og kalle dette for sivil ulydighet. Men selv om vi kan være politisk uenige, er det grunn til å berømme dem som er villig til å akseptere både økonomiske og juridiske sanksjoner i kampen for en sak de tror på.

I de aller fleste tilfeller kommer man lenger ved å benytte de vanlige kanalene for politisk påvirkning. Men det finnes tilfeller hvor menneskesinnet er forblindet slik at disse kanalene blir utilstrekkelige.

Heller ikke da er det i orden å ta loven i egne hender, men det gjelder der som alltid, at en skal lyde Gud mer enn mennesker.