Pandemi-ramadan – andre tagning

Så langt er det ­dessverre bare å ­konstatere at veldig mange av oss ikke ­synes å ha lært noe 
fra pandemien.

Ramadan i fjor var et sjokk for mange, og det å bryte med faste fastetradisjoner føltes vanskelig.

Det å ikke være sammen med venner og kjære i en høytid hvor dette samværet, sammen med dyp refleksjon og bønn, står sentralt, var vanskelig. Helt utenkelig å ikke feire med familie ved fasteavslutningen på id-al-fitr også.

Nå har det gått et år uten at de fleste av oss har fått vært i en moske, delta i fellesbønn og vi har blitt vant til å delta digitalt. Det er likevel ikke enklere med et nedstengt samfunn og ramadan.

Utfordrende for all del, men det blekner litt sammenlignet med utfordringene verden over. Jeg hadde opprinnelig tenkt å skrive en tekst med fokus på bare ramadan, men det ble litt fokus på siden av det.

Ting jeg får inn på skjermen tvang meg til å skrive om noe mer enn bare det. For ett år med store restriksjoner kan og bør gi oss noen refleksjoner vedrørende den fullstendige nedstengingen folk i Kashmir har opplevd siden august 2019.

Tross milde lettelser i perioder har folk der altså levd med dette i to år. En delvis nedstengning skaper massive reaksjoner hos oss alle, hvordan er det da for de som lever under en total militær okkupasjon?

Her i landet er vi heldige. Joda, vi har noen utfordringer med å få vaksinert alle raskt nok, men vi ser lyset i enden av tunellen. Det er vanskelig å se noe lys i India hvor en tredje bølge har truffet landet med en brutal kraft.

De offisielle tallene viser over 21 millioner smittede, og over tre hundre tusen døde. Mørketallene er enorme, og eksperter snakker om opptil det tidobbelte.

Deler av det skyldes regjeringen selv. Hindunasjonalistene i regjering har tidligere angrepet kristne, muslimske og sikh-minoriteter for spredning, men nå var det nettopp Modi-regimet selv som holdt stormøter i stater de skulle ha valg for å skryte av hvordan de hadde bekjempet pandemien og som gjennom disse spredde viruset.

Resultatet er vondt, hjerteskjærende og skremmende med køer utenfor «shamshan ghatene», eller altså krematoriene hvor likene til hinduer brennes, og utenfor kirkegårder og gravplasser for muslimer, kristne og andre. Helsesystemet har brutt helt sammen, og folk dør fordi man ikke har oksygen til dem.

Der pandemien skaper avstand ser vi at den bringer folk sammen også, og myndighetene og flere hjelpeorganisasjoner i Pakistan har sendt utstyr, ambulanser, leger og oksygen til nabolandet for å hjelpe.

Pakistan, som har ligget noen uker bak India i hele pandemien, har tidligere egentlig klart seg godt gjennom pandemien.

Det igjen har dessverre ført til manglende fokus på dette, og folk har begynt å ta litt lettere på det. Nå har myndighetene innført portforbud for å prøve å hindre at en tredje bølge skal ramme landet.

Jeg følger med på en del youtube-kanaler ifra India, og har sett flere der snakke om forskjellen mellom nabolandet som tross fiendskapet hjelper, og USA som kjører en «USA first»-tilnærming og ikke har vært villige til å hjelpe sin angivelig nære allierte.

Deler av den samme kritikken rammer alle land i Vesten. Fraser som «ingen er trygge før alle er trygge» lyder hule når vi først og fremst vil sikre oss selv vaksinene, og kjøper dem opp foran de som har minst fra før.

«Det finnes ikke ateister i skyttergravene» pleier man å si, jeg vet ikke om det stemmer. Men det finnes dessverre en god del vaksinenektere i pandemien.

Dette er en enorm utfordring i et land som Norge, men ekstremt mye verre i land med et svakt helsesystem, fattigdom og store sosiale utfordringer. Et annet og beslektet fenomen er kvakksalvere som selger mirakelkurer.

Vi sliter med dette her hjemme også, men i India var det statsministeren som snakket om bruk av yoga og ku-avføring mot viruset. For å gjøre det verre sliter man nå med en ny indisk virusvariant som sprer seg raskere og er dødeligere.

Nå er vi nesten gjennom ramadan i år, det er knapt en uke igjen. Det er rart å ikke være i moskeen, men vi er snart gjennom det hele.

Det er mange lærdommer vi som er muslimer skal ta med oss videre fra ramadan, men jeg mener det er viktige lærdommer fra hele det foregående året som må tas med for oss alle som mennesker.

Så langt er det dessverre bare å konstatere at veldig mange av oss ikke synes å ha lært noe fra pandemien.

Heller ikke har vi hatt fokus på hvordan slike pandemier faktisk kan bli vanligere med store endringer i klimaet som følge av våre handlinger.

For muslimer skal ramadan gi oss verktøyene for å endre oss til det bedre. Kan vi tenke slik om pandemien også?

At vi her gis en kraftig oppfordring til å endre hvordan vi lever. Ikke bare her til lands, men som et globalt samfunn. Vi er nødt til å tenke gjennom det, og endre egen atferd.