BABELS TÅRN: Man kan se det som en fortelling, eller noe vi faktisk kan lære av selv i vår moderne verden, skriver Shoaib Mohammad Sultan. Bildet viser maleriet «Babels tårn» malt av Pieter Bruegel d.e. i 1563.

Babels tårn – vår arroganse, en fiende i går og i dag

Når mennesker leker gud, så straffer det seg. Når vi setter oss over naturen, når vi ødelegger økosystemer, så øker vi sjansen for at vi til slutt rammer oss selv.

Så var det altså over, året 2020. Det lengste året sånn målt etter hvordan tiden føltes for de aller fleste av oss, i vår moderne tid.

Det var et år som snudde opp ned på så mye. Det var et år da vår fremgang, vår styrke, vår utvikling på mange måter ble vår store fiende.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det var året vi som samfunn egentlig skjønte at pandemier kan ramme oss i vår tid også, og ikke bare noe vi leser om i bøker som Torill Thorstad Haugers Bok, «Det kom et skip til Bjørgvin i 1349».

Jeg kommer tilbake til det med styrke og svakhet, men koronaen, eller Covid-19-pandemien viste oss hvor skjørt det samfunnet vi har bygget opp er. Hvor lett det kan kollapse.

Nå gjorde det ikke det, takk Gud for ledere som tok vonde grep og fikk begrenset dette. Vi ser også forskjellen på de landene som tok det alvorlig, og land som USA, Brasil og India som ikke gjorde det.

Det at nettopp disse landene er på toppen handler om en enkelt ting. Hvor alvorlig landets ledere har tatt pandemien.

Uansett, hva har denne situasjonen med historien om Babels tårn i hellige bøker som Bibelen og Koranen å gjøre? Er det noe å lære? Jeg mener definitivt ja.

Først kort om selve historien rundt babels tårn. Kort fortalt, det handler om kong Nimrod, som skal ha påberopt seg guddommelighet.

Babels tårn ble da et bygg som skulle nå så høyt som til himmelen, og dermed utfordre Gud selv.

Deres hovmod, det de så som sin styrke brakte det hele til grunns. Gud skapte forvirring blant dem og de snakket ikke lenger samme språk.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Historien satt litt til side, hva er det å lære her? For man kan se det som en fortelling, eller noe vi faktisk kan lære av selv i vår moderne verden.

Jeg mener det siste er det viktigste. Det handler om vår arroganse, vi ser det ikke bare i forhold til pandemien, men til mange andre ting også.

Når mennesker leker gud, så straffer det seg. Menneskelig tukling med naturen er på en side del av hvordan vi eksisterer, sånn sett naturlig.

Vi er jo del av naturen vi også, men når vi setter oss over naturen, når vi ødelegger økosystemer, så øker vi sjansen for at vi til slutt rammer oss selv. For selv om vi kan se på oss som noe utenfor og over annet liv, så kan vi ikke eksistere uavhengig av det.

For meg handlet året 2020 om dette. Å oppdage skjørheten. Å forstå styrken, men også forstå svakheten i våre samfunn.

Det å forflytte seg lange distanser på kort tid er del av moderniteten, vi flyr på timer distanser som tidligere ville tatt måneder og år. Utvikling, imponerende og definitivt en styrke. Helt til man bringer med seg et farlig virus.

Aldri har vi hatt så mye kunnskap, men mens mennesket for over 2.000 år siden visste at jorden var formet som en kule, så har vi i dagens samfunn med den enorme mengden kunnskap tilgjengelig, en voksende, om enn en ganske liten gruppe, som helt faktisk tror at jorden er flat.

Det nytter ikke å diskutere med dem, for de lukker rett og slett øynene for alle fakta som ikke støtter deres syn. Alt dette mens de gir seg ut for å være de få som tør åpne øynene for fakta, for ifølge dem er det vi andre som lever på en livsløgn.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

For å sitere bibelen, «Mens de ga seg ut for å være vise, ble de dårer», eller som det sies i koranen, «Døve, stumme, blinde, finner de ingen vei tilbake.» For nettopp vår styrke, vår kunnskap, kan bli svakheten for enkelte, som da dedikerer livet sitt til å bygge opp en løgn.

Hva er da løsningen? Bygge ned det moderne samfunn? Nei jeg mener på ingen måte det.

Men jeg mener at vi i større grad må kotnrollere utviklingen, og ikke la utviklingen kontrollere oss.

Noe av naturens store styrke er nettopp kompleksiteten. Når både koranen og bibelen snakker om menneskets rolle så er det som forvaltere, men som altså selv er en del av naturen.

Når vi endrer vår rolle fra forvaltere til skapere, så gjør vi oss selv en bjørnetjeneste, vår unaturlige monokultur i jordbruket f.eks. øker kanskje produsksjonen, men skaper samtidig noe som igjen er en svakhet. For ikke å snakke om hvordan det svekker motstanden mot sykdommer.

Enten man tror på Gud eller ikke, så er det visdom i disse himmelske bøkene som gir rettesnor for bedre samfunn hvor vi alle har noe å lære. Vi må ikke gå i sporene til de som har gått seg vill før oss, og tro vi ikke vil rammes selv på lik linje.

Arrogansen kan straffe seg ved neste pandemi, og om vi skulle rammes av noe som sprer seg som covid men er mye dødligere kan vårt babelske tårn komme kollapse raskere enn vi kan forestille oss.

Arrogansen er sånn sett et valg, vi kan også la være. Med det ønsker jeg dere alle et godt nytt år, og beste ønsker for en bedre, tryggere og mindre arrogant fremtid.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Guds fred! Salam!