Julefred til slutt?

Vi er ikke garantert å unngå «sverd gjennom hjertet», tvert imot. Men julen minner oss om at en ny verden er på vei. 

Jeg fikk en fin kaffemaskin til en bursdag for et par år siden. Den er på en måte et oversiktlig lite «univers», i den forstand at den melder tydelig hvilke behov den har. «Fyll på vann», kaffebønner eller «tøm kaffegruten».

Og følger man veiledningen, fungerer alt perfekt. En del av vår erfaring i livet er jo også sånn. Vi kan godt prøve å montere den Ikea-kommoden uten bruksanvisning, men da må vi ofte gjøre det både én og to ganger ekstra.

Så derfor pusser vi tenner, spiser grønnsaker, betaler skatt, bruker munnbind og håper det går bra med oss.

Men førtifem år gamle Joao Maria de Souza trodde han lå trygt i sengen sin i Brasil da en ku kom seg opp på taket hans, raste gjennom det, traff Souza i sengen og kostet han livet.

Det er ikke ofte folk blir drept av fallende kuer i sin egen seng, men det illustrerer at selv om vi velger fornuftig, så er det for mange faktorer i livet vi ikke har kontroll over. Vi kan kjøre ansvarlig, men møte en fyllekjører på veien. Vi kan droppe å røyke, men få kreft likevel.

Hvorfor er det sånn, Gud? Hvis vi gjør vårt beste og følger rådene, burde det ikke da gå bra for oss?

En av julens vakreste fortellinger er da de unge foreldrene Maria og Josef kom til tempelet med det lille barnet sitt. Det var to gamlinger som alltid var der og ba; Simeon og Anna.

Nå avslørte de hvem som faktisk kom denne dagen. Simeon lovpriste Gud og utbrøt: «mine øyne har sett din frelse». Og det er jo merkelig, for det eneste hans menneskelige øyne så var en liten, ubetydelig fattiggutt, en av millioner.

Men Gud viste Simeon at i dette lille barnet var det, som engelen hadde sagt til gjeterne julenatten: «en glede for hele folket».

Og kanskje skulle vi da tro Maria og Josef ble fylt av julefred, juleglede og tenkte at endelig, nå blir alt bra! Men Simeon sa mer. Han sa at Jesus skulle bli «et tegn som blir motsagt». Og så snudde han seg mot Maria og sa: «ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd.»

Maria fikk muligheten til å være forberedt på det vi synger i Eyvind Skeies sang: «Fra krybben til korset gikk veien for deg». Det var lite idyllisk julekort over den første julen. Og det er heller ikke sånn verden funker. Ennå.

Men, som Skeie fortsetter: «slik åpnet du porten til himmelen for meg». Julen er en fantastisk påminnelse om at det er sterke krefter i sving og på vei. Verden skal nyskapes, Kristus skal komme igjen og da skal alt bli rett og sånn det var ment.

Mens vi venter på det får vi tømme kaffegruten og gjøre vårt beste. Vi er ikke garantert å unngå «sverd gjennom hjertet», tvert imot. Men julen minner oss om at en ny verden er på vei.

For som engelen sang: «I dag er det født dere en frelser». En som gjennom dette livet aldri forlater oss. Som støtter, hjelper, tilgir oss og gir krefter for hver dag. Og som til slutt skal rette opp alt.

Advent er ventetid, men vi venter altså dobbelt. Jada, vi venter og gleder oss til julaften, til å feire at Jesus kom.

Samtidig står vi midt i skuffelser, svakhet, svik og sorg. Og derfor venter vi enda mer på Jesus skal komme igjen. Og at vi får se vår frelse helt og fullt. God jul.