«Mange av oss gleder oss over
...
«Mange av oss gleder oss over det sterke vitnesbyrdet om Jesus som presten, Thor Haavik (bildet), får formidlet i programmet», skriver Rolf Kjøde. Foto: Alex Iversen, TV 2
frispark
Kirke og marked
Del
Det koker ned til 
den frimodige troen på Jesus som Thor Haavik i disse dager fyller TV-skjermene med. Så får det andre følge etter.

Dåp av en Farmen-deltaker har nådd det norske folk i beste sendetid.

Mange av oss gleder oss over det sterke vitnesbyrdet om Jesus som presten, Thor Haavik, får formidlet i programmet. Som basis for den hellige handling har han helt sikkert ført nøye samtaler om troen, tilhørigheten og etterfølgelsen med kandidaten.

Denne artikkelen handler ikke om Farmen-dåpen, men om noe av responsen på den. Det er nødvendig å reflektere rundt de hellige handlinger og markedet.

Flere media var raskt ute og intervjuet folk om hvordan kirka kan utnytte det positive fokuset som årets Farmen så langt har gitt for kristen tro. Ledende markedseksperter mener at kirka er passe dum om hun ikke utnytter situasjonen for å tiltrekke seg flere til dåp.

Bakgrunnen er de radikalt synkende dåpstallene som over tid setter selve folkekirkekonseptet i fare. Professor em i religionssosiologi, Knut Lundby, skrev allerede på 1980-tallet om nødvendigheten av å ha et flertall av folket som medlemmer som forutsetning for å kalle seg folkekirke.

Definisjonen av folkekirke er ikke hogget i stein. Begrepet brukes også i Grunnloven, men med høyst usikker betydning. Jeg tror likevel at de fleste vil være enig med Lundby i nødvendigheten av en majoritetstilslutning.

Siden min ungdom har tallet gått fra 96 prosent til 70 prosent av folket som medlemmer. Med de gjeldende dåpstall vil trenden bare fortsette. Vel halvparten av norske barn blir døpt inn i folkekirka i dag; i Oslo er tallet på vei under 30 prosent. Naturligvis drøfter folkekirkas ledere hva som kan gjøres. Mitt spørsmål er om analyser og tiltak i sakens anledning er radikale nok.

Den skisserte utfordringen løses verken i Grunnloven, hos markedsbyråene eller gjennom kjappe kirkelige virkemidler. Vi må djupere og stille spørsmålet om dåpens forutsetning, og hvordan dette er annerledes i en kultur i stor grad kan ses som etterkristen, for noen subkulturer jamvel som førkristen, fordi de aldri er blitt relevant eksponert for kristen tro.

Dersom svaret på sviktende oppslutning om dåp er at folk er ukjent med eller avvisende til innholdet kristen tro, må veien gå tilbake til denne troen før den havner i sakramentet.

Det gis ingen kirkelig legitim kvikk fiks som går utenom dette, være seg kinoreklamer for at dåpen skal vinne marked eller drop-in-dåp med minimal dåpsforberedelse og manglende forpliktelse på det fellesskapet og den etterfølgelsens om dåpen fører inn i.

Økende dåpstall på markedets premisser er ganske uinteressant for det troens liv med Jesus som dåpen innvier oss til.

Professor em i kirkehistorie, Oskar Skarsaune, påviser i sin aktuelle bok «Etterlyst: Bergprekenens Jesus» hvordan troen har lagt som forutsetning for dåpen i alle norske liturgier helt til siste revisjon i Den norske kirke.

Det gir en historisk – og bibelsk – pekepinn om hvor trykket må ligge. Samtidig gir det en uro for om denne tenkningen er i ferd med å svekkes i ei tid da misjonssituasjonen i Norge er mer genuint lik den vi står overfor i kulturer der Guds frelse i Jesus er mindre kjent.

Da tar det tid å danne kristen tro og etterfølgelse, noe som siden oldkirka har vært forutsetningen for dåp.

Under et studieopphold i London på 1990-tallet gikk vi i en evangelikal anglikansk menighet, St. Mary’s. I løpet av året registrerte jeg to dåp.

Nabomenigheten var det vi gjerne kaller liberal breikirkelig, St. Luke’s. St. Mary’s fylte kirka på gudstjeneste etter gudstjeneste. I St Luke’s gikk veldig få, bortsett fra ved dåp.

Prestene hos oss sa at St. Luke’s tok unna de mer folkekirkelige dåpene. Bare barn der minst en av foreldrene var bekjennende kristne ble døpt i St. Mary’s, og alle foreldre måtte gjennom et trosopplæringskurs før dåp.

Ei lokal kirke som sørget for å holde oppe dåpstallet i folkekirka og ei som ved sin praksis i realiteten satte folkekirka på avvikling. Men hvem bygde tro, etterfølgelse og kirkelig fellesskap i et misjonalt perspektiv, folkekirke eller ikke?

Professor Magne Supphellen ved NHH, med spisskompetanse på markedsføring, sa til oss på et lederseminar i Normisjon for noe sånt som ti år siden at kirkene i stor grad overvurderer seg selv som attraksjon.

I et markedsperspektiv har kirkene langt mer igjen for å peke på Jesus enn på seg selv. Han leser nok Dagen, så han får korrigere om jeg mistolker.

Jeg har avgrenset tro på markedsføring som kirkelig strategi, men Supphellens påpekning av Jesus som kirkas innhold og skatt kan likevel stå som en viktig påminning til alle oss som gjerne vil se vekst, i dåpstall eller i menighetstilhørighet.

Det koker ned til den frimodige troen på Jesus som Thor Haavik i disse dager fyller TV-skjermene med. Så får det andre følge etter.

rolf kjøde,thor haavik,farmen,prest,dåp,tv,reality,frispark,debatt,meninger