Omvend meg!

Jesus påstår at vi trenger å snu oss bort fra noe. Hvordan våger han?

Nesten ingen har noe i mot den historiske Jesus. Den Jesus som reddet de minste menneskene, mot de strenge religiøse som bestandig har vært ute etter dem.

Og nesten ingen har heller noe imot den Jesus som mot slutten av livet sitt insisterte på at vi alle måtte huske å elske hverandre. Det er ikke alle som klarer, ønsker eller er interessert i, å tro alt Jesus sa om seg selv. Men å mislike den snille Jesus, det krever en real dose vrang vilje.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Den franske filosofen Blaise Pascal var frimodig og mente det mest rasjonelle vi mennesker kunne gjøre, var å leve som om Gud finnes.

For om man skulle ta feil har det ingen konsekvenser for det hinsidige. Men om man derimot valgtebort Gud i dette livet, og det skulle vise seg å være feil, ville det ha evige konsekvenser, tenkte Pascal.

Og kan hende er det både den snille Jesus og Pascals logikk som gjør at mennesker, også i Norge, blir mer religiøse jo eldre vi blir. Jo nærmere man kommer slutten selv, jo mer ser man hvor dårlige alternativene er.

Men når det er sagt er det en sentral side ved kristen tro og Jesu lære, som på ingen måte er like appellerende i vår tid. Selv om jeg vil hevde den er minst like relevant og viktig som noen gang før. La meg forklare:

Du skal ikke se mange filmer, være mange sekunder på sosiale medier eller lese særlig mange konfirmasjonskort før du ser budskapet: «følg hjertet!».

Det viktigste er å «være tro mot seg selv» og at «du har sannheten i deg!». Og det er skikkelig umoderne å tenke at det finnes én objektiv sannhet.

Tvert imot læres vi alle opp til å finne «vår egen sannhet». Hva er bra og sant for deg, liksom.

Mot denne måten å tenke på stod Jesus frem og sa:«Tiden er inne, Guds rike er kommet nær. Vend om og tro på evangeliet!» (Mark 1:15).

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Drømmen om en bedre verden, Guds rike, er altså både håpefullt og hyggelig, særlig når døden rykker nærmere. Men det umoderne her er setningen etterpå om å vende om. Jesus påstår altså at vi trenger å snu oss bort fra noe. Hvordan våger han?

Jeg husker jeg som ung ble skuffet i samtale med en kristen dame i førtiårene. Hun smilte av min ivrige tro på alt jeg kunne om Gud, hvor enkelt jeg syntes det var å følge Jesus i livet og min klare oppfatning av alle feilene jeg skulle unngå.

«Det er vanskeligere når man blir eldre» sa hun. «Da finner man nok ofte at det er vanskeligere både å elske og å leve rett». Jeg husker jeg formante henne om hvor defensivt og unødvendig det var å tenke sånn.

Nå har jeg selv kommet i førtiårene, og det er min tur til å smile godmodig av den selvsikre unge mannen. Jo mer jeg ser av Jesu uendelige storhet, snillhet og sannhet, jo mer aner jeg av min egen selvgodhet, selvopptatthet og synd.

Jeg var nok ikke bedre som tyveåring, jeg var bare blindere. Men, og dette er verdens viktigste men: Denne innsikten gjør meg ikke mindre glad i Jesus. Den gjør meg bare enda mye mer takknemlig.

Dynamikken blir som følger: Mange liker Jesus, og mange vil gjerne ha litt av ham i møte med døden. Det er vel og bra. Men misforståelsen i vår tid, er at Guds kjærlighet og Jesu snillhet blir mindre når vi ser hans oppfordring om å omvende oss.

For sannheten er det helt motsatte! Når vi blir ærlige med vår egen svakhet og syndighet. Da blir Guds kjærlighet bare større. Som Paulus skrev «men der synden ble stor, ble nåden enda større» (Rom 5:20).

Og kanskje kan vi ane omvendelsens frukt i vårt eget liv på følgende måte: Når jeg innser hvor syndig jeg er i meg selv. Da blir jeg ikke et sånt sint religiøst menneske som ser ned på og dømmer alle andre. For jeg vet at jeg har det samme i meg.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Og på den andre siden; når jeg innser hvor høyt jeg er elsket, at Jesus gikk i døden for meg. Da kan jeg aldri se usunt ned på meg selv, for jeg er en som Gud elsker så høyt.

Og omvendelsens frukt blir da at vi både får myke øyne og trygge hjerter. Omvend meg, Gud.