Go home

Bussen stoppet og en mann skulle ut. Rett før han gikk av, lente han seg inntil mammaen og skrek sakte inn i øret hennes: Go home!

Her en dag skulle jeg til Bergen sentrum sammen med mannen og babyen min. Vi rullet barnevognen inn i bussen, og plasserte den ved siden av en vogn som allerede stod der.

Babyen i nabovognen fikk øye på vannflasken til babyen min, og gjorde nå alt han kunne for å få tak i den. Min baby kvitterte med å bable tilbake som om han holdt en preken for den andre babyen.

Hele episoden var ganske sjarmerende, og jeg og den andre mammaen så på hverandre og smilte over babyenes kommunikasjon. Jeg og moren så forskjellige ut, jeg hvit og hun mørk i huden og med hijab, men akkurat i det øyeblikket tror jeg vi begge kjente på et slags morsfellesskap.

Bussen stoppet og en mann skulle ut. Rett før han gikk av, lente han seg inntil mammaen og skrek sakte inn i øret hennes:Go home! Det verbale angrepet kom så brått på, og før vi fikk summet oss hadde mannen hoppet ut av bussen.

Mammaen stod igjen preget og forfjamset. Jeg prøvde å trøste ved å si at vi er mange som er glad for at hun er i Norge, og at hun er velkommen her. Gråtkvalt fortalte hun at slike episoder skjedde regelmessig, og at hun noen ganger til og med måtte politianmelde.

Jeg så på babyen hennes, og kjente på lettelse over at han var for liten til å forstå at mammaen hadde blitt ydmyket offentlig. Jeg tenkte også på min egen baby som er mikset og brun i huden. Hva kommer han til å møte når han vokser opp? Kommer folk på bussen, i skolegården og kommentarfeltene til rope «go home» til barnet mitt?

De siste månedene har vi hørt mange historier fra kjente og ukjente mennesker om deres erfaringer som nordmenn med minoritetsbakgrunn. Artister, nyhetsankere, modeller, idrettsstjerner og mange andre har delt smertefulle erfaringer om å være brun eller svart i Norge. Mange forteller om eksplisitt rasisme, ofte uttrykt via sosiale medier.

Et eksempel var da artisten Maria Mena la ut et bilde av seg selv sammen med sin kjæreste, og fikk følgende kommentar: «Apekatt med fin norsk gutt igjen. Sikkert sammen med hu fordi hu e en musikker og en kjedendis. Finnes så mangen rare menn som ikke eier mage».

De fleste av oss vil heldigvis ta sterk avstand fra slike tydelige hatytringer. Men det fortelles også om en annen type erfaring som vi alle bør være obs på, nemlig opplevelsen av å stadig måtte bevise ens egen norskhet.

Det handler om å på grunn av hudfargen bli møtt med visse forventninger om hvem man er. Det kan handle om å ha norsk som morsmål, men få komplimenter over hvor flink man er i norsk, fordi man går ut i fra at personen er nyankommet til Norge.

Eller at man jobber på kunstgalleri, og blir tatt for å være renholderen. Eller når man går sammen med et barn i et penere område, og folk regner med at du er au pair og ikke mamma til barnet. Eller at folk spør deg hvor du egentlig kommer fra, når alt en kjenner til er Norge.

Ofte er vi ikke bevisst på slike oppfatninger vi har om andre, og ofte kommer ikke slike antakelser med rasistiske intensjoner. Likevel er resultatet for dem det gjelder en opplevelse av å være ekskludert og annerledes.

I kjølvannet av alle historiene vi har hørt om rasisme, slår det meg hvor overraskende det har vært for mange av oss å oppdage hvor utbredt rasisme er i Norge. Når omtrent alle ikke-hvite nordmenn kan fortelle om egenopplevd rasisme, er det ikke bare noen råtne epler blant oss, men heller utbredt råte i en eplekurv. Men hvorfor er dette så overraskende for oss?

For det første er det ikke så lett å se det som ikke angår oss direkte. La meg illustrere med det som kalles «fiendtlig arkitektur». Dette er et begrep som handler om at byrom blir utformet med den hensikt å forhindre uønsket oppførsel.

Hvis man for eksempel ikke vil at uteliggere skal sove på benkene på bussholdeplassene, lager man armlener på midten. For de fleste av oss er det ubetydelig hvor armlener er, faktisk legger vi ikke merke til om armlenet er her eller der.

Men de det gjelder merker det veldig godt, fordi det rammer dem og får konsekvenser for hvor de kan sove. På samme måte tror jeg rasisme er vanskelig å få øye på for de fleste av oss, men veldig tydelig for dem det rammer.

Den andre grunnen er at det er for få broer mellom hvite nordmenn og minoritetsmiljøene. For en stund tilbake holdt jeg et kurs for kvinner med flyktningbakgrunn om norsk arbeidsliv.

En av våre frivillige ønsket å invitere alle deltakerne til huset sitt på sommeravslutning. For de aller fleste deltakerne var dette første gang de hadde vært inne i et typisk norsk hjem, og de syns det var en stor opplevelse.

Når vi ikke kjenner hverandre, blir inntrykkene våre bygd på antakelser om hvordan de andre er. Men når man blir kjent med hverandre blir bildet mer nyansert, fargerikt og riktig.

Det må vel være et mål for oss at alle typer nordmenn føler seg inkludert i samfunnet vårt. Hvordan kan du (og jeg) være med og bidra til det?

Leo Ajkic skriver i en tweet at«Altfor mange som har 0 erfaring og ikke er i målgruppen til å oppleve rasisme på egen hud, skal fortelle at vi egentlig ikke har et problem i vårt samfunn m rasisme, men alle eg kjenner og vet om som kan ha opplevd det har gjort det desverre...»