Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
frispark
Nok om meg
Del
Ta av deg brillene og bli klar over hvordan du ser verden.

Hvordan har du det? Føler du deg lykkelig? Hva er det egentlig å være lykkelig?

Vi lever i Norge i 2020, det gjør oss ikke nøytrale når vi skal svare på spørsmålene over. Alle ser vi verden og virkeligheten vår gjennom noen brilleglass.

Vi tenker ikke så mye over det i hverdagen, men vi har med oss noen forestillinger og tanker om livet og vår selvforståelse som sitter så dypt i oss at vi ikke er klar over at de er der. Brillene vi ser verden gjennom preger oss.

Hvis jeg skal bruke bare ett ord for å beskrive samfunnet jeg lever i i dag, velger jeg individualisme. I det ligger det mye godt: Du er verdifull, du er viktig, du kan bli hva du vil og du kan bety en forskjell. Så frigjørende det høres ut!

Allikevel merker jeg på meg selv, og jeg ser det på andre rundt meg, at det også følger mange byrder med denne forherligelsen av individualismen. Veien er kort til selvsentrerthet, egoisme og tanken om at vi er oss selv nok. Og svarene holder ikke vann når problemene oppstår.

Hva er løsningen når jeg ikke får til alt jeg vil? At jeg jobber hardere. Når jeg er stresset? At jeg må ta vare på meg selv. Når jeg har et dårlig selvbilde? At jeg må ha tro på meg selv.

Sharon Hodde Miller skriver det slik i boka Free of Me: «For mange av oss er ikke problemet at vi tenker dårlig om oss selv. Problemet er at vi ikke klarer å slutte å tenke på oss selv.»

Les det sitatet en gang til. Er du den første, den andre, eller begge disse?

Det er relativt enkelt å avsløre at individualismen også har noen skyggesider, men vi må være bevisste på det for å oppdage det. Våre kulturelle briller gjør oss blinde for selvsagthetene. Hvis jeg bevisst tar på meg brillene den kristne troen gir meg, så ser jeg at individualismen også utfordres av det jeg leser i Bibelen.

Hvem er jeg? Jeg er en som Gud ser som et verdifullt enkeltmenneske. Han ser akkurat meg, og elsker akkurat meg. Gud bryr seg om mitt liv og ønsker å lede meg gjennom livet.

Allikevel handler det om så mye mer enn det. Noe av det første Bibelen lærer oss er at det ikke er godt for mennesket å være alene, vi er skapt for fellesskap! Det betyr også at vi ikke er skapt for å kjempe individuelle kamper eller jakte etter å hevde oss.

Det er unaturlig for meg, som nordmann i dag, å tenke at det ikke finnes noe viktigere enn at jeg skal ha det bra, være lykkelig, trives på jobben og alltid være tilfreds.

Samtidig gir det meg enorme byrder å bære, og vi ser det bekreftet i alle tilfellene vi vet om av behov for hjelp når den psykiske helsen lider. Fallet er stort og løsningen er fjern, når du skuffer og svikter deg selv.

Når definisjonen av lykke er en individuell følelse, og det alltid er mulig å jakte videre etter noe bedre og mer perfekt. Vi klarer ikke bære dette presset selv, vi må hjelpe hverandre – både til å se tomheten vi jakter etter og at det finnes et bedre tankesett.

Det kristne verdensbildet utfordrer og er medisin til individualismens jag etter tomhet. Vi er kalt til å leve for noe mer enn oss selv, og vi er satt fri til å finne oss selv og vår identitet i at vi er Guds barn, satt inn i et fellesskap med Gud og med andre kristne.

Paulus skriver det slik i Galaterbrevet 6,2: «Bær hverandres byrder.» Jeg har et bilde her hjemme av flere personer som går tett sammen på rekke og bærer sekken for den som går foran. Det er et sterkt bilde på hvordan vi er kalt til å være noe mer enn selvsentrerte egoister, individualister.

Ta av deg brillene og bli klar over hvordan du ser verden. Ta på deg brillene det kristne verdensbildet gir isteden: Du finner ikke svaret i deg selv, men ved å innse at du ikke strekker til og at du har behov for Jesus tar du det første skrittet mot friheten.

Så skal vi få bære hverandre, løfte hverandre opp, heie hverandre frem og være der for hverandre. Og ikke minst være motkulturelle ved å gjøre uvanlige ting som å se andre, slippe andre foran oss, løfte andre opp og tilby oss å være tilstede i andres liv.

Målet mitt er ikke å føle meg lykkelig hver morgen, eller og aldri oppleve utfordringer.

Målet mitt er å leve nær Jesus – da er jeg aldri alene, og å være en aktiv del av et kristent fellesskap og nabolaget mitt – da har jeg alltid noen jeg kan bety noe for og som betyr noe for meg.

frispark,debatt,sharon hodde miller,lykke,følelser,maria celine lundeby