«Det kan godt hende det går «b
...
«Det kan godt hende det går «bra» etter denne pandemien også. Samtidig tenker jeg at vi har fått hjelp til å realitetsorientere oss», skriver Rolf Kjøde. Bildet viser påskriften «alt blir bra» på en stein på en tursti Stjørdal. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad / NTB scanpix
frispark
Om vi er gode amatører
Del
Kan veien gjennom det vonde lede oss til noe bedre?

Det er tider for tapre ord om at «det går nok bra til slutt», eller for svulstige ord om at «ingenting blir noen gang som før».

Til det siste skynder noen seg å legge til – «før i 2023». Hva er rimelig virkelighets­forståelse, og hvordan kan vi ytre oss både meningsfullt og sannferdig?

Det kan godt hende det går «bra» etter denne pandemien også. Samtidig tenker jeg at vi har fått hjelp til å realitetsorientere oss.

Vi som i generasjoner har levd så skjermet, vi som har begynt å tro den moderne myten om at alt utvikler seg med framgang til triumf, blir minnet på at livet er skjørt.

Tilværelsens usikkerhet kan jamvel ramme Norge. Oljen har ikke vaksinert oss mot alt som ellers rammer de fattige og sårbare i verden. Vi er ikke immune mot smerte, død og usikkerhet.

Kanskje blir ikke tilværelsen den samme. Vel, det har den ikke vært til nå, heller. Hvert år legges nye hendelser og erfaringer til vårt minne. Nye oppdagelser og ulike tildragelser gjør at vi alltid må forstå virkeligheten på nytt. Hvordan den rådende krisen vil prege oss etterpå, vet vi ikke.

På personplanet vet likevel alle, når vi er ærlige, at tilværelsen er sårbar. Rett nok leker noen kapitalister sammen med intellektuelle ideologer i Vesten med håpet om at døden kan – ikke bare utsettes men – utslettes.

I vårt seinmoderne hovmod vil vi initiere den neste evolusjonen, det transhumane, det usårbare livet, tilværelsen uten sjel. Styrtrike mennesker fryser ned sine gener, celler og seg selv i påvente av et vitenskapelig tusenårsrike.

Imens ser det verste utslaget av den rådende pandemien ut til å kunne bli en voldsom global resesjon som primært vil ramme de fattige, mennesker som sliter med å brødfø sin familie dag for dag.

Verden er bisarr. Vi trenger ikke gå til handelen med egg og sæd, testingen for å sortere ut hvem vi vil ha født inn verden eller til de rikes jakt på å eie et barn ved å ty til surrogati for å se det.

Nei, vi kan gå til vanlige mennesker i ordinære vestlige samfunn og spørre: Er vi villig til å stille de store spørsmålene om våre egne liv i møte med krisen?

Spørsmålet vi burde stille mer er ikke hvordan vi kommer tilbake dit vi var, eller når vi har restituert oss – om et år eller to eller et halvt. Nå har vi mulighet til å stille spørsmål om det er dit vi vil.

Kan veien gjennom det vonde lede oss til noe bedre? Dersom oljeprisene blir lave lenge, hvordan vil vi da prioritere i samfunnet? Er det ­sikkert at vi bør tilbake til de reise­mønstrene vi som verdens rikeste land har lagt oss til?

Skal krisen få gi oss muligheten til å framskynde et grønt skifte? Er til­værelsens lykke primært å øke vårt forbruk? Husker vi at «homo consumens» – det forbrukende mennesket – også er dømt til å dø? «Du dåre, hvem skal så ha alt du har samlet?»

Vi har opplevd ei tid da foreldre og barn har tilbragt mye tid sammen, uten at vi kan ha det i slike dimensjoner framover. Har det likevel minnet oss om en verdi som vi nødig burde gi slipp på? Hva er verdien av tid sammen som familier?

Det offentlige fokuset har vært på det mindretallet av barn som lider overlast ved å måtte være mer hjemme. Den bekymringen deler jeg.

Den må likevel ikke holde oss tilbake fra å si at de fleste barn har det godt sammen med mor og far og søsken. Ingenting kan erstatte fullt ut gode og naturlige familierelasjoner.

De økonomiske redningspakkene har vært rettet mot næringslivet og arbeidslivet. Slik må det være. Vi er privilegert i Norge som har slike muligheter. Når det gjelder sivilsamfunnet, fokuserer de profane media nesten utelukkende på idretten og på kulturlivet i en noe snever forstand.

Den allmenne folkelige frivillighet med det ordinære arbeidet mellom barn og unge, for ikke å snakke om bredden og dybden av kirkeliv og misjonsarbeid, nevnes knapt.

Likevel er det her de avgjørende ressursene vil være når verdiene i samfunnet skal uttrykkes. Det arbeidet som koster minst penger, utøves av amatørene. La oss minne hverandre på hva «amatør» betyr, dette latinske uttrykket for «en som elsker».

Hverdagens amatører er de som bygger lokale fellesskap og ofrer seg for andre. I Dagen tenker vi naturlig på troens og tjenestens fellesskap i kirke og bedehus. Er det noe denne tida har minnet meg om, er det hvor inderlig glad jeg er i det kristne fellesskapet.

Vi er heldige som kan samles på digitale plattformer der vi lytter, deler og ber sammen. Likevel har lengselen etter å møtes igjen slik vi bruker, vært dyp i meg. Påskedag var det akutt.

Altfor mange kristne i Norge har altfor lenge neglisjert nødvendigheten og verdien av det kristne fellesskapet, bundet som vi er av individualismens og autonomiens åndsmakt.

Dette driver oss bort fra Jesus. På dette området ber jeg om en endret modus når krisen feider ut; en ny kjærlighet til fellesskapet med Jesus – om vi er to eller tre eller mange – og en ny kjærlighet i tjeneste ut fra troens fellesskap.

Vi ser et samfunn og en verden som trenger Guds kjærlighet. Om vi er gode amatører, gir vi den kjærligheten hender og føtter, øyne og ører.

frispark,rolf kjøde,koronakrisen,koronaviruset,koronavirus,debatt