Bildet viser en familie på tur på en strand i Rogaland, mens flesteparten av nordmenn holder seg hjemme på grunn av koronaviruset. Illustrasjonsfoto: Carina Johansen, NTB scanpix

Det vi kan lære av koronatider

Krisetid kan være en påminner om hva som er verdt å stole på.

Dette er rare dager. Datteren min sa ved frokosten her om dagen «Pappa, til nå i livet har alt sånt fælt som har skjedd vært så langt unna. Nå er det plutselig her.»

Den kristne nestekjærlighetstanken pålegger oss alle at vi nå først følger anbefalingene Folkehelseinstituttet gir disse dagene.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Gjennom hele Bibelen ser vi at Gud er «de farløses far og enkers forsvarer» og når vi står i en situasjon som ikke nødvendigvis er farlig for meg personlig, men for sårbare grupper som eldre og alvorlig syke, da skal vi, som Gud, være disses forsvarer.

Samtidig er dette også dager for å lære. Jeg tror krisetider alltid er det. Og nå vil jeg peke på noe jeg tror vi særlig kan lære oss disse dagene; nemlig å stole på færre ting.

I våre daglige liv er det så mye vi kan ta for gitt og stole på. Vi stoler på helsen vår, pengene våre, kompetansen vår. Og vi stoler på at det er hvetemel i hyllene på matbutikken. Alt det er fint og godt. Harald Eia har i sin siste TV-serie vist oss hvilken fantastisk komponent tillit er for å bygge gode samfunn.

Men så kommer det altså kriser. Og så vet vi plutselig ikke lenger om vi har helsen, pengene, jobben eller til og med hvetemel og dopapir. Og den litt skremmende sannheten er at uansett hva vi har, som vi stoler på i det daglige, så vil alt det en dag være borte. Vi tror det er vårt for det kan være så mange dager i et liv, men plutselig er det over.

Jeg har disse dagene tenkt på en av Bibelens merkeligste fortellinger; historien om Job. Job var en klassisk suksesshistorie av en mann. Han hadde familie, hus, penger og ikke minst levde han et moralsk godt liv, som alle rundt han gjenkjente og så opp til. Men så kom krisen, og Job mistet alt. Til slutt hadde han heller ikke igjen humør, mot, eller tro på at ting en dag kom til å bli bra.

Men det var da det ble klart for Job hva han faktisk hadde, som ingen krise kunne ta fra han. Vennene hans plaget ham med å prøve å finne forklaringer og mening med krisen han hadde havnet i.

«Det må være noe galt du har gjort Job!». Akkurat som noen nå sier viruset er her fordi noen har syndet. Men når man fristes til å begynne sånne leteaksjoner, så bør man tenke på Jobs venner. Man skal nemlig være ytterst forsiktig med å prøve å lese mening inn i kriser.

I stedet ble det klarere for Job, midt i hans personlige katastrofe, hva det var han faktisk kunne stole på. Det var ikke helse, penger, familie, ikke en gang seg selv og sin erfaring og krefter. Nei alt det andre var borte. Så Job sa:

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Jeg vet at min gjenløser lever.Som den siste skal han stå fram i støvet. Når huden er revet av meg og kjøttet er borte,skal jeg se Gud.Mine øyne ser det er jeg som får se ham,ikke en fremmed.Mitt indre fortæres av lengsel! (Job 19:25-27)

I møte med kriser kan vi forsøke å lære dette av Job: Ja, denne krisen er stor. Kan hende er den noen ganger så stor at vi ikke vet hvordan eller om vi kommer ut av den. I alle fall ikke uten sår og konsekvenser. Men det kan lære oss hvem vi til slutt stoler på.

En ung mor som var døende av kreft fortalte meg hvordan hun hadde måttet gi opp så mange ønsker og planer under sykdomsforløpet.

Først gikk drømmen om et godt år hjemme med sønnen, så drømmen om flere barn og stor familie, til slutt måtte hun også gi opp drømmen om å få se sønnen sin vokse opp. Da hun fortalte meg dette tenkte jeg på salmen «Lær meg å kjenne dine veie» der vi synger: «Og for hvert håp som dør her nede, får jeg et håp i himlen mer».

Krisetid kan være en påminner om hva som er verdt å stole på. Job så dette tydelig. Da alt annet sviktet, så visste han i alle fall at hans gjenløser lever.

Altså han som var den aller mektigste, men som ble den minste. Han som en dag vil stå frem, i vårt støv og vårt slit og ha det aller siste ordet. Ikke døden, men Jesus. Ikke korona, men Jesus.