De tre jentene, Norjin, Norjan
...
De tre jentene, Norjin, Norjan og Rouhlat Othman og moren Malak Hauro som døde etter brannen i Ytrebygda begraves på Loddefjord gravplass i Bergen 13. januar i år. Foto: Marit Hommedal / NTB scanpix
frispark
Minneord for Malak
Del
Jeg skulle bare ønske de hadde visst hvordan de påvirket hundrevis av mennesker og en hel by på den korte tiden de var her.

Sist uke kom den forferdelige nyheten at en familie i Bergen var rammet av en dødelig husbrann. Mamma Malak og de tre døtrene Noura, Rouhlat og Nohin døde et par dager etter ulykken, mens far og to sønner overlevde. For meg er denne tragedien personlig. Jeg kjente Malak og hadde møtt døtrene ved flere anledninger.

Jeg var på sykehuset mandag kveld. På det tidspunktet hadde en av døtrene allerede mistet livet, mens Malak og hennes to andre døtre befant seg i en kritisk tilstand.

Da vi kom på sykehuset visste vi ikke helt hvor vi skulle, men vi trengte ikke lete lenge. Vi fulgte bare strømmen av mennesker som var kommet for å støtte familien. I en kantine satt anslagsvis 70 besøkende, de fleste fra det kurdiske miljøet i Bergen.

Så satt vi der sammen. Til tider i stillhet, til tider i lavmælt prat hvor vi fikk høre siste nytt om hendelsesforløpet og helsetilstanden. Tårer trillet og vi drakk kaffe. Vi var sammen i det vonde. Noen fortalte at de hadde vært på sykehuset omtrent dag og natt siden de fikk vite om brannen.

Jeg møtte mannen til Malak, og ville gjerne fortelle ham at vi var mange som var lei oss og tenkte på dem. Men språket er rart. Det evner ikke å dekke følelsesregisteret vårt tilstrekkelig.

Når man skal snakke om hyggelige eller hverdagslige ting, finnes det mange passende ord. Når man derimot ønsker å uttrykke sorg eller sterk medfølelse finnes det liksom ikke ord som tilsvarer følelsene i styrke. Gode intensjoner ender opp med å komme ut som selvsagtheter og floskler.

Påfølgende natt døde Malek og en datter, og den siste datteren gikk bort påfølgende dag. Brannen hadde ubarmhjertig redusert en familie fra syv til tre.

Et lysglimt midt oppi det tragiske har vært å se responsen i kjølvannet av ulykken. Det var sterkt å se hvordan det kurdiske miljøet i Bergen kom sammen på sykehuset. I norsk sammenheng er vi vant til privatisert sorg. Når noen dør samles gjerne de aller nærmeste, og er man ikke i nær familie holder man seg litt unna.

Vi vil jo helst ikke forstyrre eller være en byrde for familien. Men på sykehuset opplevde jeg at kollektiv sorg betyr delt sorg, og at det er trøst og støtte i å stå sammen. Faren og sønnene var bokstavelig talt omringet av mennesker som satte av tid til å bare være nær og tilgjengelige.

Det har også vært enormt med støtte fra Bergens befolkning generelt. Flere minnesamvær har samlet hundrevis av mennesker. Det kom over 1000 personer til begravelsen, og BA streamet seremonien for dem som ikke hadde mulighet til å delta selv. I tillegg har det blitt samlet inn over en million kroner til de gjenlevende i familien. Det kan selvsagt aldri erstatte tapet, men det sier noe om omsorgen og ønsket om å bidra.

Så hvorfor berørte denne hendelsen så mange mennesker? Når man ser noen oppleve et slikt mareritt, vekker det selvsagt stor sympati. Vi grøsser alle bare med tanken på å plutselig miste våre nærmeste.

Men utover dette tror jeg det handler om at dette var en helt spesiell familie. Ikke fordi de hadde oppnådd noen spesielle prestasjoner eller fordi de hadde høy status, men på grunn av måten de møtte mennesker på. Malak og jentene møtte alle med en uforbeholden varme og smittende glede.

De inkluderte og aksepterte. Malak sin familie var en slik som påvirker rommet bare i kraft av å være tilstede. Rundt Malak var det alltid god stemning, og hun utstrålte livsglede og optimisme. I BT stod det om den ene datteren at hun danset gjennom korridorene på skolen, og det er egentlig et godt bilde på Malak og de andre døtrene også.

Nå er de her ikke lenger. Jeg skulle bare ønske de hadde visst hvordan de påvirket hundrevis av mennesker og en hel by på den korte tiden de var her.

bergen,brann,dødsfall,ulykke,silje wiig-abban,frispark