Gryende stillhets-junkie

Vi har pustet inn de første åndedragene av 2020, og jeg klarer ikke slippe taket på to tanker som henger sammen. For dette året ønsker jeg meg enda mer hvile og enda mer stillhet.

Vi har pustet inn de første åndedragene av 2020, og jeg klarer ikke slippe taket på to tanker som henger sammen. For dette året ønsker jeg meg enda mer hvile og enda mer stillhet.

Kanskje er det selvsagt at ei småbarnsmor ønsker seg det. Allikevel tror jeg det er to ønsker flere av oss bærer på. Jeg tror vi lengter etter mer av det. Eller mindre av mye annet.

Ei dame jeg ikke kjenner sa en gang: «Å være stille betyr ikke bare at det er fravær av støy, men det betyr at det åpnes opp for muligheter til at andre ting får tale til deg.» Ho hadde helt sikkert hørt det eller lest det et sted, men jeg vet ikke hvem jeg skal gi ære for å åpne opp den bevisstheten i meg. Stillhet er ikke fravær, men muligheter og nærvær av noe annet.

Denne helga er jeg med på en helg full av stillhet og nærhet til Gud. Erfaringen min fra tidligere slike arrangement er todelt: Det sitter langt inne å prioritere det, men når du først er der, og får gå inn i en rytme av stillhet og påfyll, da vekkes det fort en lengsel etter mer i meg.

Jeg er redd for at jeg blir en stillhets-junkie i 2020. Men det er kanskje ikke det verste en kan bli.

Lengselen har blitt vekket. Jeg har smakt og kjent at stillheten er god. Jeg har erfart nok av den til å være helt sikker på at jeg trenger mer.

Stillhet kan kjennes skremmende og gjøre en urolig i forkant. Tåler jeg det? Hva møter jeg i stillheten? Meg selv, historien min, de ufullstendige tankerekkene, refleksjonen jeg ikke tåler eller orker. Tør jeg være stille?

Det kan være vondt. Kanskje trenger vi noen å gå inn i det med, for å tåle å møte oss selv der. Kanskje trenger vi også den viktige påminnelsen om at i stillheten møter vi Han som har skapt oss og som elsker oss bunnløst og skyhøyt.

Det er radikalt å oppsøke stillheten. Enten det er i vanen i dagsrytmen, små pustehull, eller det er i de lengre pausene, ei helg, ei uke. Det er radikalt. Det er ikke veldig 2020. Samtidig syns jeg at jeg ser flere og flere rekke opp hånda og si: Dette trenger vi mer av. Det går for fort, det er for overfladisk, vi jager etter vind.

I Bibelen leser vi om profeten Elia som møter Gud i stillheten. Stillhet er ikke fravær av støy, men nærvær av Gud. Det er overveldende, men også nært, trygt og avhengighetsskapende. Vi er skapt til å leve nær Ham, i den stillheten. Der andre impulser er ryddet bort. Gud er Gud i de store stormene, de sterke lovsangene og de voldsomme følelsene, men han er også nær i den skjøre stillheten. Våger vi gå dit? Og hva hindrer oss?

Tett knyttet til stillheten, er behovet vårt for hvile. Kjenner du deg igjen i en lengsel etter de to tingene? I så fall er du ikke alene. Samfunnet vårt er bygget opp og laget sånn at vi jager, løper, haster, fyller opp. Vi vil så gjerne få til alt, mer, fortere, dypere, bedre.

Det er radikalt å oppsøke hvilen. Men vi trenger det, og du blir fort avhengig.

Jeg har lært at jeg ikke trenger å jakte etter stillheten og hvilen. De er der og venter på meg. Det handler om å velge det som er godt for meg. I 2020 vil jeg følge det kallet, den lengselen, til å velge det som er godt for meg. Det begynner med to ting: Bønn og prioriteringer.

Hva er viktigst i mitt liv? Fellesskapet med Gud og livet sammen med familien. Så følger meningsfulle oppgaver, søvn, det kristne fellesskapet, venner, trening, kosthold, interiør. Topp to er enkel, men resten er vanskeligere å prioritere. Og hvor passer stillhet og hvile inn? Det er tid for å omprioritere litt. Det er tid for radikale valg.

Og det er ikke sikkert jeg er alene om den lengselen. Jeg tror vi er flere som bare trenger den lille, men viktige påminnelsen: Stopp opp, rydd plass. Og se hvor mye velsignelse vi kan finne i den stillheten og den hvilen.

Gryende stillhets-junkie

Det er radikalt å oppsøke hvilen. Men vi trenger det, og du blir fort avhengig.