Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
frispark
Meningers manglende mot
Del
Hvem er jeg til å mene noe? Hvorfor skal noen bry seg om hva jeg tenker om ting? 

Da jeg var ferdig på barneskolen avsluttet frøken det hele med å kalle oss opp, en etter en, for å gi oss noen velvalgte ord med på veien. Forbokstaven i navnene våre la føringer, og jeg gikk hjem med merkelappen «myndig».

Jeg har hatt sterk vilje og ment mye fra jeg først kunne gi uttrykk for det. Det har nok vært både plagsomt, underholdende og nyttig. Selv tenkte jeg mye på at både «morsom» og «modig» også begynner på M, og at jeg ikke fikk med meg nettopp disse ordene. Jeg var hun som snakket høyt og mente mye, en myndig ung dame.

Med årene har det blitt slitsomt å mene mye, for motet svikter ofte når jeg må vurdere det jeg står for. Er det verdt å snakke høyt om? Er dét jeg mener egentlig det som er riktig og best? Og hva om jeg endrer mening igjen? Kan jeg da stå for at jeg har sagt det så veldig høyt og bestemt, fordi jeg hadde stor tro på det akkurat der og da?

I trygge omgivelser trenger du ikke putte på ei krone. Skravla går når jeg kan snakke ubeskytta, jeg tenker høyt mens jeg snakker og vet som regel hva jeg mener ganske fort, og da mener jeg det veldig – helt til jeg mener noe annet fordi jeg har fått noen flere innspill. Det er nok sunt for sånne som meg å gå noen runder med seg selv før alt slipper ut.

Allikevel er det en del ting jeg står for, som står fast. Noen av de tingene er det ikke så populært å stå for i 2019, og da hender det ofte at motet svikter. Men det er slitsomt å mene mye, uten å få utløp for det. Og hva skjer egentlig med samfunnet vårt og demokratiet hvis for mange mangler motet til å mene noe høyt?

Så jeg øver meg, og kanskje du vil bli med på prosjektet? Det kan jo for eksempel begynne med å fundere litt over hvilke ting vi mener noe om som både er viktige for oss og for verden rundt oss.

Den første utfordringen jeg ga meg selv, var da jeg bestemte meg for å snakke høyt om ukultur og strukturer som står i veien for tjeneste og engasjement i organisasjonen jeg er så glad i, NLM. Det er faktisk ganske skummelt å stå foran mer enn tusen delegater og tilhørere på en generalforsamling og skulle mene noe, og stå for det. Jeg tror frøken kunne kalt meg modig den dagen.

Den andre utfordringen fikk jeg: å skrive Frispark i Dagen. Hvem er jeg til å mene noe? Hvorfor skal noen bry seg om hva jeg tenker om ting?

Jeg er brennende opptatt av at kvinner (og menn, altså (!), det er bare litt færre av disse kvinnene som er synlige) skal få økt frimodighet til å finne sin plass, enten det er i samfunnsdebatter, i kristen tjeneste eller andre steder det kan kjennes skummelt å stille seg fram. Og skal jeg mene akkurat det med integritet, kan jeg ikke si nei til muligheter jeg får. Ikke av feighet og mangel på mot i alle fall.

Den tredje utfordringen jeg lever i, er å ikke gi meg selv ro. Jeg vil hele tiden stille meg selv spørsmålet: Har jeg en anledning til å bety noe? Til å bety en forandring? Hva stopper meg? Er det mangel på mot eller at jeg er utrygg på om jeg egentlig står for dette? Hvis jeg vet hva jeg står for, og verden trenger den motstemmen – da vil jeg utfordre meg selv til å snakke høyere.

Og lista er ganske lang over ting jeg kan ha upopulære meninger om. Her er noen eksempler i uordna rekkefølge:

Menneskelivets ukrenkelige verdi, på alle områder det er under press

Min tro på at det finnes en Sannhet og en god veiledning for livet vårt som alle fortjener å høre om

Endringen i tanken om hva kjønn er, i vår kultur, og hvor ødeleggende det er for ungdom å måtte bli forvirret fordi de voksne har bestemt at de ikke skal ha noen biologiske holdepunkter

At jeg tror vi bør snakke oftere sammen om hva som er god prioritet av penger og tid

Samfunnets fortelling om seksualiteten vår, som jeg mener er skadelig

Jeg blir faktisk utfordret, bare av å skrive det her, for jeg er Maria med meningers manglende mot. Se på dette som et skritt på veien, og kanskje du til og med skal spørre deg selv hvilke ting du står for? Kan du våge å snakke høyt om det på en ydmyk og kjærlig måte? Jeg tror vi er kalt til nettopp det – å være sannheten tro i kjærlighet.

frispark,debatt,dagens debatt,maria celine lundeby,nlm ung,meninger,mot