Våg å tro at du betyr noe

Det begynner med det ærlige livet med Gud. Har du sett at du er en tilgitt synder, satt fri til et liv i frimodighet.

«Vi trenger å høre dette!» Ho var litt eldre­ enn meg, ho som sa det. Jeg var invitert for å tale på inspirasjonsdag for kvinner, og de fleste i salen var både litt og ganske mye eldre enn meg. Det er ikke ofte jeg snakker til de vakre, kloke damene som har levd lengre.

Som regel er det ungdom og unge voksne jeg bruker tid sammen med, så jeg var spent. «Vi trenger å høre dette!» Jeg visste jo de trengte det, men det var godt å se at de opplevde det sånn sjøl også.

Jeg kjenner kristne damer i alle aldre, og min veldig enkle forskning kun basert på subjektive observasjoner viser meg at de er mange som mangler frimodighet. Jeg skjærer alle over en kam nå, ikke heng deg for mye opp i det, men på generelt grunnlag tror jeg altså vi kan si: Damer over 60 har liten tro på at deres livshistorie, tanker om tro og erfaringer med Jesus, betyr noe for de som er yngre.

De er rågode på å organisere, administrere, servere god mat og skape god stemning, men når det kommer til å sette ord på sine egne verdifulle livserfaringer, da stopper det opp. Mangler det frimodighet? For meg ser det sånn ut.

Det er en kontrast til damer på min alder og de yngre som følger etter. For de eldre fremstår vi nok i overkant både frimodige og filterløse. Vi tilhører ulike generasjoner, som møter verden på ulike måter. Og vi har nok godt av å snakke sammen, for å hjelpe hverandre til sunne korrigeringer både den ene og den andre veien.

Jeg er takknemlig for at jeg kunne bruke en dag på å snakke om det som fra min side er ment som et heiarop til de litt eldre: Våg å tro at du betyr noe! Du er viktig og vi trenger deg og din frimodighet.

«Mennesker trenger mennesker», sa William i serien Skam for noen år siden. En allmenngyldig sannhet, et oppdrag og en utfordring til oss. Og for oss kristne: Så ekstremt viktig at vi tar på alvor, fordi det er dette vi er skapt til: Fellesskap med hverandre og med Gud. Og når to eller tre er samla i Jesu navn, da vet vi at store ting kan skje.

Vi trenger å rydde bort løgnene om at vi ikke betyr noe for andre, at vi ikke er interessante eller at det ikke er viktig at vi engasjerer oss i andres liv. Jeg tror vi kan forandre verden hvis vi begynner med å se etter de rundt oss som trenger at vi møter blikket deres. Det behøver ikke være så vanskelig.

• Inviter noen du ikke har snakket så mye med hjem på middag. En nabo. En kollega. En i menigheten. Foreldrene til noen barnet ditt leker med. Be Gud velsigne disse møtepunktene. Snakk om livet og hverdagen og troen din på Jesus når det faller naturlig.

• Snakk med noen som er både eldre og yngre enn deg når du er på gudstjeneste. Så enkelt, men så vanskelig. Bare gjør det!

• Våg å dele erfaringer fra livet ditt som kristen. Det betyr noe for fellesskapet og den enkelte som hører.

• Si ja til å være en medvandrer for yngre, en de kan snakke med om tro og liv. Det er så enormt verdifullt å kjenne en eldre kristen, en som kan si: «Ja, sånn er det, og det går over, og det blir bedre, og min erfaring er at Jesus går med gjennom alt her i livet.» Om det oppleves ukomfortabelt, bare vær ærlig om det, men si ja allikevel. Vi trenger dere!

• Snakk om dette i bibelgruppa eller misjonsforeningen din. Hvordan kan dere våge å tro at dere betyr noe og handle deretter?

For å kunne faktisk våge å tro at du betyr noe, begynner alt med din egen gudsrelasjon. Det begynner med det ærlige livet med Gud. Har du sett at du er en tilgitt synder, satt fri til et liv i frimodighet? Hvis ja, hva holder deg tilbake?

Du betyr noe. Du er viktig. Du kan være med og føre andre til tro, og du kan være med å bevare og utruste andre til et godt liv sammen med Jesus. Vær frimodig, i Jesu navn!