Til deg som er kristen og redd for tiden

Hvorfor er det sånn at så mange av oss som følger Jesus, universets Herre og frelser, er så redde? Og særlig lurer jeg på hvorfor det er sånn blant folk som har fulgt Jesus lenge?

Jeg observerer noe som gjør meg tankefull: Hvorfor er det sånn at så mange av oss som følger Jesus, universets Herre og frelser, er så redde? Og særlig lurer jeg på hvorfor det er sånn blant folk som har fulgt Jesus lenge?

Mange virker særlig redde for at andre kristne skal ta feil; teologisk, politisk eller moralsk. I tillegg er en del oppriktig redde for mennesker fra andre religioner, eller bare fra andre kirkesamfunn. Ja, jeg synes det virker som man er redd for tiden selv.

Jeg sier ikke at ingenting av dette er viktig, eller at jeg selv aldri er redd. Men det får meg til å tenke: hvilket bilde av Gud ligger bak all denne frykten?

På Jesu tid var det også mange religiøse mennesker som var redde. Og frykten var kanskje egentlig den samme. De var redde for å bli urene selv. Derfor holdt de seg unna alt de fryktet kunne påvirke dem i feil retning.

I særdeleshet gjaldt dette mennesker som tenkte annerledes enn de selv. Men i møte med denne frykten virker faktisk Jesus ganske hensynsløs.

Han brydde seg ikke om hvilke leserinnlegg han fikk mot seg. Han spiste middag og festet med folk som hadde fullstendig gale meninger og liv. Både teologisk, politisk og moralsk. Og han gjorde dette i en tid da det å dele fellesskap ble sett på som mye mer alvorlig enn i dag. Så fikk han også høre det i kommentarfeltene da; «storeter og vindrikker!» kalte de han. Ja, til og med «synderes venn».

Så hvorfor ble de religiøse så redde? Da og fortsatt i dag?

Jeg møtte en dypt alvorlig kristen mann i forbindelse med en vielse. Han stod med store kvaler om hvorvidt han kunne gå inn i kirkebygget, eller om det ville gjøre han uren på grunn av den teologiske utviklingen i Den norske kirke. Andre skriver redde om en taler på en lederkonferanse som har sagt noe fint om våre søsken i Den katolske kirke.

Selv satt jeg i Øst-Afrika i et rom fullt av kulturelle muslimer som fortalte at de hadde blitt Jesustroende. Men vi satt uten sko, menn og kvinner adskilt, kvinnene tildekket og ba til Allah i Isas navn (koranens navn på Jesus). Og jeg merket at jeg selv ble litt redd for om dette var feil.

Alle disse eksemplene kan selvsagt diskuteres saklig hver for seg. Men det er noe medfrykten jeg vil adressere nå. Jeg tror nemlig den vitner om at vi har et for lite bilde av Jesus og et for stort fiendebilde.

Jesu bestevenn Johannes skrev: «I kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut. For frykten bærer straffen i seg, og den som frykter, er ikke blitt fullendt i kjærligheten.»

Alle vi som ønsker å følge Jesus følger en mester som i sin samtid sprengte folks religiøse frykt og begrensning. Og så viste han at Gud var mye større og mektigere enn de hadde trodd. Jeg tror han driver med det samme i dag. Jeg skulle ønske jeg selv og vi alle kunne være tillitsfulle og trygge.

Uansett hvor vi går og hvem vi møter så kommer vi med en som er sterkere og større enn alt annet. Og om vi er trygge på Guds kjærlighet så kan vi møte alt med tillit. Ikke tillit til vår egen fullkomne tro eller styrke. Men tillit til at Gud vår far gjennom Jesus Kristus vil føre oss frem til det evige livet. For som Paulus oppmuntret korinterne med: «alt la han underhans føtter». Og der er det trygt å være. Frykt ikke!