Når uenighet 
blir konflikt

Et stort problem 
i kristne og frivillige organisasjoner er at produktiv uenighet forveksles med destruktiv konflikt.

Konflikt finnes overalt. En undersøkelse viser at 30 prosent av ansatte opplever konflikter med kolleger, og 40 prosent opplever konflikter med ledelsen (Sortland & Einarsen 2011).

De siste månedene har det handlet mye om konflikt i media, og i Dagen har vi lest om konflikter i «kristen-Norge». Det er ledere som ikke lenger nyter tillit, interessekonflikter i organisasjoner og menigheter på randen til splittelse.

Og rundt middagsbordene tror jeg det snakkes om hvor merkelig det er at mennesker som deler tro og verdier kan være så harde mot hverandre. Så hvorfor er det så konfliktfylt i mange trosorganisasjoner?

Et stort problem i kristne og frivillige organisasjoner er at produktiv uenighet forveksles med destruktiv konflikt. Ved uenighet kan man diskutere høyt og intenst, uten at det påvirker relasjonen til ens motpart.

Uenighet er viktig og trengs for å hindre stagnasjon. I sin reneste form er det ideer som får bryne seg på andre ideer. Konflikter derimot kan være svært destruktive, og splitter menigheter og organisasjoner.

En spennende studie peker på at det er sammenheng mellom menighetsvekst og evnen til å håndtere uenighet konstruktivt. Menigheter vokser når man våger å gi rom for uenighet, mens den mister medlemmer hvis det ikke er rom for å dele egne meninger (Roozen, 2015).

De fleste mennesker synes at konflikt er ubehagelig, og mange av oss strekker oss langt for å unngå konflikt. Jeg tror at kristne ofte er spesielt redd for å si eller gjøre noe som kan føre til en konflikt, fordi en gjennom oppdragelse har blitt opplært til å nærmest være selvutslettende til fordel for sin neste.

Dette gjør at problemer ikke tas opp, men blir holdt nede i et forsøk på å være uselvisk. I en periode kan man undertrykke sårhet og irritasjon, men til slutt kommer de negative følelsene til overflaten, og da kan det smelle. Da er begeret fullt, og situasjonen blir mye mer fastlåst og ubehagelig enn den hadde trengt å være.

Da har ironisk nok frykten for konflikt faktisk ført til konflikt. Utallige konflikter kunne vært unngått hvis man hadde hatt litt sunnere klima for å ta opp uenigheter underveis.

Når konflikten er et faktum, er tillit det første som forsvinner. Dette kan oppleves spesielt alvorlig i trosorganisasjoner, fordi man i utgangspunktet har svært høy tillit til hverandre. I tillegg til å tjenestegjøre sammen er en også nære venner.

Man lever med samme formål, verdiene samstemmer og man kjenner på et unikt fellesskap. Når tillit forsvinner, er det derfor spesielt smertefullt fordi en ikke bare mister en kollega eller menighetsfelle, men en person som tidligere stod en nær. Man føler seg sviktet.

Det kan ta lang tid før undertrykt misnøye blir til en faktisk konflikt, men når tillit først er brutt eskalerer konflikten ofte hurtig. Da går en fra å ville løse saken til å vinne over den andre. Fra å være et «vi» til å bli «oss vs. dem».

Alliansebyggingen er i gang, og det jobbes med å få folk over på ens egen side. I denne fasen forsvinner empati, og det taes ikke lenger hensyn til hvordan konflikten påvirker den andre parten. Det er i denne situasjonen vi kan sitte på utsiden og lure på hvordan kristne mennesker kan oppføre seg så dårlig.

Jeg håper vi fremover vil se mye mer saklig uenighet i kristne og frivillige organisasjoner. At man kultiverer en sunn diskusjonskultur for hvordan ting skal gjøres, hva som er viktig og om hvordan ressurser bør forvaltes.

Dersom man klarer å få opp de sunne diskusjonene underveis, vil en i større grad kunne unngå smerten og splittelsen som konflikten medfører. Her ligger det et ansvar hos ledelse og styre for å lage en kultur som tåler uenighet og saklig kritikk.