Både rett og galt med rødmerkede Jesusord

Det finnes også 
en fare i å gradere ulike deler av Skriften som mer eller mindre verdifulle – eller 
som mer eller mindre Jesu ord.

I USA finnes det en bevegelse som kaller seg Red-Letter Christians (rød bokstav-kristne). Uttrykket er hentet fra de bibelutgavene som markerer Jesu ord i rødt, og en av bevegelsens bærende tanker er at vi som kristne må vende tilbake til Mesterens ord og eksempel - snarere enn å fokusere på spørsmål som bare dukker opp i brevlitteraturen.

En annen sak som Red-Letter Christians slutter seg til er det man oppfatter som en politisk utnyttelse av Bibelens budskap. Deres egne holdninger blir presentert som «verken høyre eller venstre», og man er tydelig på at man vil løfte en annen type verdispørsmål enn dem som vanligvis forbindes med det kristne høyre; abort og homoseksualitet.

Fremfor alt snakker man i stedet om sosiale spørsmål som fred, miljø og økonomisk rettferdighet - men også om en sunn styrking av familien.

Det er lett å sympatisere med ambisjonen bak Red-Letter Christians. Ytterst få kristne vil tross alt være kjent bare for de spørsmål der de befinner seg lengst bort fra det omkringliggende samfunnet. Det er også lett være enige i at det er Jesus som skal løftes frem som kjernen i, og fortolkeren av, den kristne troen.

Samtidig finnes det flere ting som skurrer i denne bevegelsens sentrale ideer. Her og nå vil jeg fokusere på det bibelsynet som skinner gjennom i dens navn, og som iblant dukker opp også i andre deler av den vestlige kristenheten.

Det prinsipielle spørsmålet vi må stille når vi løfter frem Jesu ord som viktigere enn Det nye testamente som helhet er: Hva sier vi egentlig med dette? Visst er det sant at vi i Jesus har en fantastisk - og helt unik - åpenbaring om hvem Gud er.

Derfor gjør vi helt rett i gang på gang å vende tilbake til de fire evangeliene. Vi må minne oss selv om Jesu personlighetstrekk, hvordan han møtte mennesker, hvordan han ba, hvordan han utøvde lederskap...

Men det finnes også en fare i å gradere ulike deler av Skriften som mer eller mindre verdifulle - eller som mer eller mindre Jesu ord. Det høye synet på Bibelen som forener den evangelikale kristenheten er nemlig basert på en i det minste delvis annen holdning enn denne.

Mest grunnleggende er antakelig det at Bibelen erGuds ord. Verken Det gamle eller Det nye testamentes bøker skal altså forstås bare som «menneskers ord om Gud» - selv om de selvsagt har blitt preget av de mennesker som har skrevet dem.

I stedet forenes evangelikale kristne i Lausannepaktens formulering: «Vi fastholder både Det gamle- og Det nye testamentets guddommelig inspirasjon, sannhet og autoritet. I sin helhet er disse skrifter det eneste skrevne Guds ord, uten feil i alt det slår fast og den eneste ufeilbarlige norm for lære og liv.»

Dette innebærer i sin tur at alle tekster i Bibelen kan sies å åpenbare Den treenige Gud. «Jesu vitnesbyrd er Ånden i profetordet», skriver Johannes i Åpenbaringen 19,10. Og apostelen Peter forsikrer om at profetene i Det gamle testamente var drevet av «Jesu ånd» (1. Pet 1,10-11). Når vi leser Jesaja og Jeremia, Habakkuk og Malaki er det altså Jesus selv som taler!

På denne bakgrunn blir det umulig å - som Red-Letter Christians heller mot å gjøre - spille Jesu ord i evangeliene ut mot hans ord andre steder i Skriften. Det er sant at Bibelens åpenbaring er progressiv, så når Jesu undervisning i evangeliene skiller seg fra Moses’ undervisning til Israel er det Jesus som skal ha det siste ordet.

Å derimot spille brevtekstenes ord mot Jesu ord er direkte feilaktig. Faktum er at Herren selv tar til orde for det motsatte:«Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå», sier han i sin avskjedstale til disiplene. «Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten» (Joh 16:12–3).

Altså: La deg gjerne fascinere av Jesus og de ord som blir tilskrevet ham i de fire evangeliene. Men husk at Jesus taler til oss gjennom hele Skriften - både Det gamle og Det nye testamente. Spørsmålet er om vi som tilhører ham kjenner ham så godt at vi kan kjenne igjen hans tiltale når vi leser disse bøkene.