Søvngjengere
Del
Det er når Ånden får ta bolig i en hel kropp at det blir liv og vekst.

Jeg har nettopp hatt den store glede – og det urovekkende mareritt – å få muligheten til å lese en 550 siders bok: «The sleepwalkers. How Europe went to war in 1914.» Det er en studie av opptakten til første verdenskrig og en analyse av hvordan Europa i løpet en sommer kunne gå fra fred til et kontinent i full krig.

Mange husker at «skuddene i Sarajevo » den 28. juni 1914 satte Europa i brann. Prins Franz Ferdinand av det østerriksk-ungarske imperiet var på offisielt besøk til Serbia. Sju unge selvmordsterrorister fra den hemmelige organisasjonen Sorte Hånd som kjempet for et Stor-Serbia ble utplassert langs paraderuten gjennom Sarajevo hvor de kongelige skulle kjøre sakte forbi i åpen bil. Da kortesjen passerte den tredje terroristen kastet han sin bombe mot bilen (de to første våget ikke). Men bomben eksploderte under bilen bak kongeparet og skadet kun noen offiserer. Likevel valgte man å fortsette paraden til Byhallen. Prinsen insisterte på å kjøre delvis samme rute tilbake for å hilse på de skadede offiserene. Langs veien stod den fjerde terroristen klar med bombe og pistol. Han gikk frem til den saktekjørende bilen og skjøt prinsen og hans hustru til døde.

Trettisju dager senere var verden i full krig som mobiliserte 65 millioner soldater, tilintetgjorde tre imperier, og etterlot seg 20 millioner døde og 21 millioner sårede soldater og sivile. Dette var krigen som også unnfanget de andre krigskatastrofene i det tjuende århundre.

«The Sleepwalkers» var urovekkende lesning av flere grunner. For det første avslørte boken hvor skjør freden kan være – og hvor avhengig den kan være av en liten gruppe menneskers synspunkter, uttalelser og valg. Første verdenskrig ble et faktum gjennom en rekke små og store beslutninger fattet av de ledende «søvngjengere».

For det andre er det urovekkende å se parallellene fra 1800 og 1900-tallets Europa til dagens Europa – paralleller som ikke var til stede for bare et par tiår siden. Et forent Europa ( EU ) har fellestrekk – både økonomisk og militært – med førkrigstidens imperier som Østerrike-Ungarn og deres allianse med Tyskland , eller Entente-maktenes ( Russland , Frankrike og Storbritannias) samarbeidsavtaler.

Verden rystes også nå av stadige terroraksjoner fra hemmelige nettverk – nå er det muslimsk terrorisme som truer. Håndteres ikke slike terrorangrep med både fasthet og klokskap så kan de sette i gang større konflikter enn vi liker å tenke på. Terrorangrepene i London , Madrid og Paris , og flyktningstrømmen som følge av terror og krig i Midtøsten , påvirker europeisk dagsorden mer enn vi tror. For eksempel var Brexit sitt trumf-kort i dragkampen om britisk EU-medlemskap «Immigration control» – et annet ord for terrorfrykt og flyktningkrise.

For det tredje vekket boken en uro i meg som helt sikkert ikke var tilsiktet av forfatter Christopher Clark. For i tillegg til at boken ble en lekse i europeisk historie og en øvelse i å lese egen samtid i lys av historien, ble boken en oppvekker på det åndelige plan. Det er ikke bare monarker, politikere og ambassadører som kan være «søvngjengere». Det gjelder også meg – og alle kristne ledere, teologer og menighetsbyggere.

Også vi som er troens folk kan bli lurt til å ane fred og ingen fare, og lik franskmenn, russere og briter – eller østerrikere, ungarer og tyskere – bygger vi imperier og allianser. Men under overflaten forskyver maktbalansene seg, uvitenheten og dårskapen får råde hos sovende beslutningstakere. Plutselig utløses den utenkelige katastrofen som forandrer kartet av «åndelige terroraksjoner», som for eksempel velsignelse av likekjønnede ekteskap. Det blir sterke symbolhandlinger som setter i gang et skred av andre hendelser – og når støvet legger seg etter krigen så er det kristne landskapet fullstendig endret.

Hvilke «usynlige» farer truer den kristne tro i vårt land? Hvilke timer er det vi sover i?

Ja til kristen enhet og økumenikk. Den er et svar på Jesu yppersteprestlige bønn. Men økumenikkens bakside er at alt blir ok, og at teologiske glidninger ikke blir oppdaget, kritisert og arrestert. Jeg tror teologi igjen kommer til å bli en slagmark. Men skyttergravene må ikke graves mellom Jesu venner – kanonene må rettes mot ulvene som vil endre den sunne, kristne læren vi har blitt betrodd.

Ja til mye nåde – og jeg er den første til å innrømme et umettelig personlig behov. Men nådens bakside må være sannhet. For om nåde og sannhet løsrives fra hverandre vil synden snart ta plass øverst ved bordet – på stolen som var reservert for Ånden.

Ja til Den Hellige Ånd. Uten livgiveren blir det bare død tilbake. Men tro ikke at å hugge av hodet gjør det lettere å bli fylt av Ånden. Det er når Ånden får ta bolig i en hel kropp at det blir liv og vekst. Derfor må vi kristne bruke hodet. Mye.

Strid troen s gode strid. På alle fronter og flanker.