FRISPARK:

Abortkampen er ikke over

«Har lille Ole li­vets rett?» stod det over bil­det av en liten, so­ven­de Ole Sol­berg på for­si­den av Dagen man­dag 5. no­vem­ber.

Det for­fer­de­li­ge sva­ret var: Nei, fak­tisk ikke. Ikke i Norge i dag. Barn som Ole - barn med kro­mo­som­fei­len Triso­mi 18 - skal dø før de blir født. Al­ter­na­tivt skal de dø under fød­se­len eller like etter fød­se­len. Syn­dro­met deres reg­nes nem­lig for å være «ufor­en­lig med liv».

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Siri Fuglem Bergs lille jente over­lev­de abort­pres­set (Dagen, 23.10.2012).

På Verdi­de­batt.no skri­ver Fuglem Berg:«Abort­pres­set var enormt fra flere hold. I uke 27 fikk jeg på ny til­bud om abort, med for­sik­ring om at det aldri ville være for sent i til­fel­ler som vårt syn­drom.»

De få Triso­mi-18-mød­re­ne som kla­rer å stå imot abort­pres­set er­fa­rer at barna deres ikke får motta hjelp til å over­le­ve. Skul­le det skje noe livs­tru­en­de med lille Ole Sol­berg i dag, har han ikke krav på gjen­opp­liv­ning slik andre nors­ke barn har. Det står spe­si­fi­sert i jour­na­len hans (Da-gen, 05.11.2012).

For å si det rett ut: Ole har fort­satt ikke rett til å leve. Norge vil gans­ke en­kelt at Ole skal dø.

De fles­te nors­ke barna med kro­mo-som­fei­len Triso­mi 18 får vi aldri møtt. Sam­fun­nets ak­ti­ve fos­ter­dia­gnos­tikk og le­ge­nes abort­press sør­ger for at vi tar livet av dem.

Takk til Dagen som viste oss an­sik­te­ne til lille Ole og lille Evy Kris­ti­ne. Tak­ket være Oles og Evy Kris­ti­nes løve­mød­re for­svant ikke disse to barna umer­ke­lig i Nor­ges stil­le Ho­lo­caust.

Uken etter Triso­mi 18-sa­ke­ne i Dagen var jeg i Roma sam­men med ka­tols­ke leger fra hele Euro­pa. De var sam­let til en stor og vik­tig lege­kon­gress: «Bio­e­tikk og det krist­ne Euro­pa». Den nors­ke de­le­ga­sjo­nen be­stod av både ka­tols­ke og lu­thers­ke leger.

På agen­da­en stod mange av de tyngs­te etis­ke sa­ke­ne som Euro­pas leger står over­for i dag. Ett av fore­dra­ge­ne som gjor­de aller størst inn­trykk på meg, var pro­fes­sor Neda Aber­les fore­drag «Pre­na­tal eu­ta­na­si», eller for å si det på van­lig norsk: «Barm­hjer­tig­hets­drap før fød­se­len».

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Dr. Med. Neda Aber­le kvid­de seg ikke for å trek­ke pa­ral­lel­len fra Euro­pas fos­ter- drap til måten an­tik­kens spar­ta­ne­re kvit­tet seg med sine uøns­ke­de barn på. «Vi også tar livet av uøns­ke­de barn, bare på mer sub­ti­le måter, godt hjul­pet av språklig in­ge­ni­ør­kunst,» sa hun. 

Språkkuns­ten in­ne­bæ­rer blant annet at drap på fost­re om­dø­pes til «pre­na­tal eu­ta­na­si» og «te­ra­peu­tisk abort».

Men som Aber­le påpekte: «Det fin­nes ingen abor­ter som er te­ra­peu­tis­ke, for ingen abor­ter ku­re­rer ver­ken noe eller noen. Selve ter­men «abort på medi­sinsk in­di­ka­sjon» er selv­mot­si­gen­de, for en medi­sinsk in di­ka­sjon skal in­ne­bære at liv og helse frem­mes. Den skal aldri opp­gis som grunn for mord. En syk­doms­dia­gno­se skal tjene som in­di­ka­sjon for te­ra­pi, ikke for lik­vi­de­ring.» Så di­rek­te og rett frem for­mu­ler­te hun seg, og fikk stor ap­plaus for det.


I Lun­sjen etter­på satt jeg ved siden av Aber­le og fikk en prat med henne.

Jeg for­tal­te henne om Nor­ges sys­te­ma­tis­ke dis­kri­mi­ne­ring av Triso­mi 18-barn: Hvor­dan vi ved hjelp av ul­tra­lydun-der­sø­kel­ser og abort­press sør­ger for at nes­ten alle Triso­mi-18-barn som ikke dør av seg selv, blir drept ved pro­vo­sert abort. Jeg for­tal­te hvor­dan de få barna som over­le­ver abort­pres­set ikke får noen medi­sinsk hjelp ver­ken under fød­se­len eller etter fød­se­len.


Aber­le er selv sjef for barne­av­de­lin­gen på syke­hu­set hun ar­bei­der ved. Hun satt og måpte da jeg for­tal­te at nors­ke Triso­mi 18-barn blir nek­tet al­min­ne­lig over­våkning under fød­se­len, for de skal bare dø. De får ikke kei­ser­snitt hvis de tren­ger det, for de skal bare dø.

 

Selv etter at de har over­levd fød­se­len blir de nek­tet medi­sinsk hjelp, for de skal bare dø. De nek­tes sonde­næ­ring og in­tra­ve­nøs næ­ring og sul­tes og tørs­tes til døde. De blir gans­ke en­kelt lagt på sin mors bryst for å dø. Det er et fak­tum at trisomi­bar­na levde len­ger på 60-tal­let enn de gjør i dag.

 

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Vil du vite hvor­dan Nor­ges Triso­mi 18-pro­se­dy­rer høres ut, sett fra Kroa­tia?
«Det er jo ak­ku­rat som i Hit­ler-Tysk­land», re­spon­der­te pro­fes­so­ren i pe­dia­tri. Jeg kunne ikke annet enn å gi henne rett i det.


Kam­pen om abort er en del av den store kam­pen om men­nes­ket. Å dis­ku­te­re abort er ikke bare «ett blant flere småin­ter­es­san­te po­li­tis­ke mine­felt - folk er nå ueni­ge om så mangt».
Det er ikke det samme som å dis­ku­te­re rov­dyr­po­li­tikk, skatte­sat­ser eller bom­penge­av­gif­ter. Når vi dyk­ker ned i abor­tens område be­gyn- ner det å bryte på dypt, dypt vann. Den som kas­ter seg ut i abort­kam­pen kas­ter seg ut i en ånds­kamp av di­men­sjo­ner.

Enten vi inn­ser det eller ikke lever vi midt i en in­ter­es­sant kamp i denne ver­den: Kam­pen mel­lom livet og døden, mel­lom det gode og det onde.

Men­nes­kets verdi og ver­dig­het - det er det abort­kam­pen egent­lig står om.

 

Som pave Jo­han­n­es Paul II for­mu­ler­te det i sin ency­k­li­ka Evan­ge­li­um Vitae: «Vi står over- for en enorm og dra­ma­tisk kon­fron­ta­sjon mel­lom det onde og det gode, mel­lom død og liv, mel­lom «dø­dens kul­tur» og «li­vets kul­tur». Vi be­fin­ner oss ikke bare stilt «over­for», men «midt i» denne kon­flik­ten: Vi er alle in­volvert i den med et an­svar for ube­tin­get å velge li­vets side.»

 

Alle skrive­kyn­di­ge men­nes­ker av god vilje har et spe­si­elt an­svar i kam­pen som lig­ger foran oss. Abort­kam­pen er ikke over. Den har bare så vidt be­gynt.