ANERKJENT: Komitas’ sinn ble ødelagt av et folkemord som Norge ennå ikke har anerkjent. Det er det på tide at vårt land gjør. Det er tross alt gått 100 år, skriver Carl Henrik Gilbu Rekdal.

«Mitt hjerte er knust…»

24. april i år skal Armenia og den armenske diasporaen markere at det er 100 år siden folkemordet på armenerne.

I det som gjerne betegnes som det første moderne folkemord mistet en halvannen million mennesker livet. Tett forbundet med dette tragiske kapitlet i armenernes historie, er Komitás, en armensk prest, sanger, komponist og musikkforsker, og hans triste skjebne.

Her til lands er det vel få, om ingen, som kjenner til navnet Komitas, enda han blant armenerne regnes som en av de viktigste personene i deres historie. Hans opprinnelige navn var Soghomón Soghomonján. Han ble født i 1869, i byen Kütahya i det vestlige Tyrkia (Det osmanske riket). Moren, teppeveversken Taguhí, døde da Soghomon var et halvt år – kun 17 år gammel. Faren, skomakeren Gevórk, avgikk ved døden før gutten var fylt 10.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Soghomon hadde imidlertid en nydelig sangstemme, og det var den som ble redningen ut av en fattig og hjemløs tilværelse. Han ble presentert for overhodet i den armenske apostoliske kirke, i byen Edzjmiatsin, armenernes åndelige sentrum. Kirkens overhode ble rørt til tårer av Soghomons sangstemme, og lot ham få plass i kirkens presteskole. I 1894 tok Soghomon navnet Komitas. Året etter fullførte han presteutdannelsen og fikk tittelen Vardapet, armensk for arkimandritt, en høyere tittel blant sølibatære prester.

Den armenske apostoliske kirke skal ha blitt grunnlagt av to av Kristi apostler, Bartolomeus og Judas Taddeus. Armenia var det første land i verden som innførte kristendommen som statsreligion. Det skjedde i 301 e.Kr.

Det var imidlertid musikken som var Komitas’ store interesse. I perioden 1895–99 tok han musikkutdannelse i Georgias hovedstad Tbilisi og i Berlin. Komitas regnes som grunnleggeren av den armenske musikkvitenskap. Han forsket på armensk middelaldermusikk, og samlet og utgav armenske folkesanger. På presteskolen i Edzjmiatsin jobbet Komitas som musikklærer og korleder. Dessuten komponerte han selv, både verdslig musikk og kirkemusikk.

I 1910 bosatte han seg i Konstantinopel. Komitas var et aktet navn i musikkretser i Vest-Europa, og alene og sammen med armenske kor holdt han konserter i byer som Paris, Genève og Lausanne.

Armenia består av to deler: Øst-Armenia, som utgjør dagens armenske stat, og Vest-Armenia, som ligger i det østlige Anatolia og i dag er en del av Tyrkia. I 1915 satte tyrkerne i verk en plan for å utrydde armenerne i Vest-Armenia, som var en del av Det osmanske riket. (Øst-Armenia var en del av Det russiske imperiet.) Armenerne var allerede en sterkt forfulgt minoritet. I 1894–96 var 200.000–300.000 av de armenske undersåttene blitt drept i det som er kjent som Hamid-massakrene. Dengang var det sultanen som styrte riket, nå var det de nasjonalistiske ungtyrkerne. Armenerne skulle utryddes gjennom massedrap og lange dødsmarsjer. Av en samlet vest-armensk befolkning på cirka 2,5 millioner ble omtrent 1,5 millioner tatt livet av.

Et av de første punktene i ungtyrkernes plan var å drepe de intellektuelle blant armenerne. 24. april 1915 ble Komitas arrestert sammen med andre intellektuelle og deportert til byen Çankırı. Takket være hjelp fra innflytelsesrike venner var han imidlertid en av få heldige som fikk vende tilbake til Konstantinopel.

Komitas var sterkt traumatisert etter alle de grusomme opplevelsene og inntrykkene, og måtte tilbringe de siste årene av sitt liv på psykiatriske klinikker, i Konstantinopel og Paris. Det siste Komitas skrev før innleggelsen i 1916, avsluttes med ordene: «Sirts lpats e…» som oversatt til norsk lyder: «Mitt hjerte er knust…» Han døde 66 år gammel i Paris i 1935.

24. april kommer armenerne til å synge «Dle jaman», «Mitt hjerte pines», som opprinnelig var en folkesang med kjærlighetstematikk, nedtegnet av Komitas, men som etter 1915 er blitt en kjær klagesang for å bearbeide sorgen etter folkemordet. I norsk språkdrakt ser siste vers slik ut: «Mitt hjerte pines, Solen har streifet fjellet Ararat, Akk, mitt hjerte pines, Fortsatt lengter jeg etter min kjæreste, Mitt hjerte pines.»

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Komitas’ sinn ble ødelagt av et folkemord som Norge ennå ikke har anerkjent. Det er det på tide at vårt land gjør. Det er tross alt gått 100 år.

Les også
Dype røtter, såre minnerSyrianere
Les også
De er den siste kristne restSyrianerne
Les også
Kvinne med bombe drept i Istanbul
Les også
Paven ledet langfredagsprosesjon i Roma
Les også
Myanmar enig med opprørere om avtaleutkast