– Feil om UNEs praksis

– NOAS har i sin rapport «Tro, håp og forfølgelse» kritisert de rettslige utgangspunktene for Utlendingsnemndas (UNE) asylpraksis for iranske konvertitter. UNE lytter til kritikk. Men når kritikken er uberettiget, har vi behov for å svare.

UNE lytter til kritikk. Det gjelder særlig fraNOAS som vi har stor respekt for. Men når kritikken er uberettiget, må vi svare.

Noas hevder at UNE skal ta stilling til hvilke muligheter søkeren har til å utøve sin religion i hjemlandet uten å risikere forfølgelse. Dette er ikke riktig. UNE skal avgjøre om han har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av sin religion. Det er vurderingstemaet etter utlendingsloven, FNs Flyktningkonvensjon og EUs Statusdirektiv.

Spørsmålet er ikke hvordan han kan utøve sin tro uten forfølgelse, men om han risikerer forfølgelse på grunn av sin tro eller trosutøvelse. Det er to forskjellige ting.

Et sentralt spørsmål i den forbindelse er hvordan søkeren kommer til å opptre ved retur til hjemlandet og hvilke reaksjoner det kan medføre. Dette er en konkret sannsynlighetsvurdering. Spørsmålet er hva han rent faktisk kommer til å gjøre.

Hvis UNE tror at han kommer til å misjonere og dermed risikere forfølgelse, vil han ha en velbegrunnet frykt for forfølgelse. UNE skal ikke vurdere om han kan opptre på en annen måte for å unngå forfølgelse. Det at han kan unngå forfølgelse ved avstå fra visse handlinger er irrelevant.

Dette er sikker rett og ble lagt til grunn av EU-domstolen i en avgjørelse fra september 2012 om tolkningen av Statusdirektivet. Domstolen uttaler i sin konklusjon at søkeren vil ha en velbegrunnet frykt for forfølgelse hvis («if») myndighetene mener at det er rimelig å tro, i lys av hans personlige omstendigheter, at han ved retur til hjemlandet kommer til («will») å utføre religiøse handlinger som kommer til («will») å utløse en reell risiko for forfølgelse.

I denne vurderingen kan ikke myndighetene med rimelighet forvente at han avstår fra slike handlinger for å unngå forfølgelse. Myndighetene skal altså vurdere om det er rimelig å tro at søkeren kommer til å utføre handlinger som medfører en reell fare for forfølgelse. Hvis han gjør det, skal ikke myndighetene vurdere om han kan unngå forfølgelse ved å avstå fra slike handlinger. Dette er den samme risikovurderingen som UNE foretar.

Domstolen uttaler for øvrig at urettmessige begrensninger, det vil si krenkelser, av religionsfriheten ikke i seg selv utgjør forfølgelse med mindre de er så alvorlige for søkeren at de kan likestilles med tortur eller mishandling eller andre krenkelser av rettighetene i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) art. 15 nr. 2.

Kritikken fra NOAS er basert på en misforståelse av forholdet mellom menneskerettigheter og asylrett. Det er ingen tvil om at menneskerettighetene gir søkeren full rett til å misjonere og utøve sin religion i hjemlandet.

Rammene for religionsutøvelse er vide, jf. EMK art. 9 nr. 2 og FN konvensjonen om sivile og politiske rettigheter art. 18 nr. 3. Det asylrettslige spørsmålet er ikke hva han har rett til å gjøre, men hva han kommer til å gjøre og i så fall kan risikere. Det er ikke det samme. Og det er her NOAS bommer i sin kritikk.

NOAS hevder blant annet at UNE ikke kan «pålegge konvertitter en begrensning i religionsutøvelse» fordi begrensningene må hjemles i menneskerettighetene. Igjen: Det er ingen tvil om hva de har rett til å gjøre. Det UNE skal vurdere er hva de faktisk kommer til å gjøre og kan risikere.

NOAS hevder at UNE har en praksis som pålegger konvertitter å holde en lav profil i henhold til sosiale normer. Dette er ikke riktig. UNE foretar en konkret, fremtidsrettet vurdering. Spørsmålet er hvordan søkeren kommer til å opptre. Ingen kan pålegges å skjule sin identitet eller oppfatning for å unngå forfølgelse.

Dette er et grunnleggende prinsipp i norsk og internasjonal flyktningrett. Det gjelder ikke bare i saker om religion, men i alle saker om politisk oppfatning, seksuell orientering, sosial tilhørighet, kvinners rettigheter, etnisk tilhørighet og så videre.


Dette fremgår også av UNEs praksisnotat om religion, som ligger på UNEs hjemmeside www.une.no. Notatet ble utarbeidet i 2009 og oppdatert i 2013 med et avsnitt om at ingen konvertitter kan pålegges å holde en lav profil. Hensikten med oppdateringen var å klargjøre hva praksis er.

Notatet slår fast at UNE vurderer «hvordan religionsutøvelsen vil gi seg uttrykk i hjemlandet. Dette er ikke en normativ vurdering som pålegger en bestemt adferd, for eksempel å skjule sin religion, men en konkret vurdering av hvordan konvertitten antas å ville utøve sin religion.»

UNE foretar en «konkret vurdering av sannsynligheten for at klageren vil utøve sin religion på en måte som kan medføre risiko for forfølgelse ved en retur til Iran.» UNE skriver også i sine konvertittvedtak at det skal foretas en «konkret sannsynlighetsvurdering av hva han rent faktisk kommer til å gjøre» og «ikke en normativ vurdering av hva han kan gjøre eller med rimelighet bør gjøre for å unngå forfølgelse.»

Ingenting av dette er nevnt i rapporten til NOAS, selv om de kjenner vårt praksisnotat og ble orientert om presiseringen under Det nordiske asylrettseminaret i Bergen i 2013.

UNE kan selvsagt ikke garantere at det ikke finnes noen avvikende vedtak eller formuleringer i et nemndsystem med mange beslutningsfattere og hundrevis av konvertittvedtak. Det kan likevel ikke være tvil om hva praksis er.

Som grunnlag for sin påstand har NOAS vist til et sitat fra et UNE-vedtak. I dette sitatet beskriver UNE de sosiokulturelle rammene for religionsutøvelse i Iran. Det skjer etter at UNE har lagt til grunn, blant annet på bakgrunn av tidligere aktivitet, at søkeren ikke kommer til å misjonere eller drive annen utadrettet virksomhet ved retur. Han risikerer derfor ikke forfølgelse. Sitatet viser at heller ikke de generelle begrensningene i hans religionsfrihet er så alvorlige at de utgjør forfølgelse. Som EU-domstolen påpeker, skal det mye til.

Kritikken fra NOAS faller på sin egen urimelighet. Hvis det var slik at UNE henviste søkeren til å skjule sin religiøse, politiske, etniske eller sosiale tilhørighet eller avstå fra visse handlinger for å unngå forfølgelse, ville domstolene straks kjenne vedtaket ugyldig på grunn av uriktig lovtolkning. Ikke bare fordi vedtaket var i strid med norsk og internasjonal rett, men også fordi det var i strid med UNEs egen praksis. Det ville være nok å vise til UNEs praksisnotat om religion eller de rettslige utgangspunktene i UNEs vedtak.