Etikk i koronaens tid

Allerede i forbindelse med den første, store, nasjonale nedstengningen av Norge ble det åpenbart for mange at koronapandemien førte med seg en rekke medisinsk-etiske utfordringer. Disse utfordringene har fulgt oss hele tiden siden, og de er blitt flere.

Nedstengningen, og med det isolasjon og forsterket ensomhet for mange mennesker, ble fort karakterisert som et av de største folkehelse-eksperimentene i vår tid. Raskt utførte forskningsrapporter tyder på at det ikke bare er er selve covid-19-sykdommen som vil medføre senskader for en del av befolkningen. Mange vil også komme til å slite med psykiske plager som følge av måneder med nedlukking av sentrale deler av samfunnet.

Men igjen, nedstengningen var et resultat av en medisinske og etiske vurderinger. For regjeringen var det om å gjøre å hindre at vi skulle få et uhåndterbart trykk på helsevesenet i stil med det vi så i Nord-Italia i den første fasen av pandemien. Det ble en avveining mellom voksende smitte, flere alvorlige syke og opprettholdelse av et forsvarlig akuttilbud som kunne ta imot og behandle sykdom og skader som alltid oppstår.

Da vi endelig fikk vaksiner på plass, etter rekordrask innsats blant forskere og laboratorier verden rundt, ble selvsagt spørsmålet hvem som skulle få antistoffene i armen først. Den medisinsk-etiske prioriteringsdebatten gikk verden rundt, med ulike utfall. USA valgte for eksempel å prioritere helsearbeidere mens vi her hjemme som kjent ga tilbudet først til de som ble oppfattet å være mest utsatt for smitte og alvorlig sykdom.

Men det var altså i starten på vaksineringen. Siden den gang har nasjonale helsemyndigheter måttet gjøre nye vurderinger, både med hensyn til fordeling av vaksiner og med hensyn til hvem som skal fram eller bakover i vaksinekøen. Igjen handler det om medisinsk etikk, om riktig prioritering mellom mennesker og behov, mellom yngre og eldre, mellom distrikt og sentrale strøk.

Noen har måttet betale en pris for sprøytestikket, faktisk den aller høyeste prisen.

Før det måtte helsemyndighetene ta stilling til om de lanserte vaksinene var gode nok og at dokumentasjonen som fulgte med de etterlengtede dråpene godtgjorde at det var trygt å slippe produktet løs på befolkningen. Den vurderingen er de helsefaglige ansvarlige verden rundt ennå ikke ferdig med fordi det stadig kommer nye vaksiner fra laboratoriene. Og det er mye som tyder på at vi trenger tilgjengelige vaksiner også i årene som ligger foran oss.

Norske myndigheter lovet oss tidlig i pandemiforløpet at vi skulle få vaksinen gratis når den forelå. Men noen har måttet betale en pris for sprøytestikket, faktisk den aller høyeste prisen. De har måttet betale med sitt eget liv.

Etter vår mening tok norske myndigheter det eneste rette standpunktet da de stoppet bruken av vaksinen som ga svært alvorlige bivirkninger. Andre land har tatt opp igjen bruken av det omstridte produktet, og mener at det er viktigere å få vaksinert mange selv om prisen blir noens død. Den holdningen har heldigvis våre vaksineansvarlige styrt klar av.