MISJON: Vi samarbeider av teologiske grunner. Som Guds barn er vi, lemmer på ett og samme legeme. Vi hører naturlig sammen, skriver Hans Aage Gravaas.

Enhet og samarbeid om misjon

Moderne internasjonal misjon forutsetter utbredt samarbeid. For å kunne nå ut med evangeliet til alle dem som enda ikke har hørt det, må det i tiden framover samarbeides mye og ofte på kryss og tvers. Her bør det handles, jo før jo heller. Vi plasker fortsatt for mye alene i vår egen, lille norske andedam. Altfor mye skjer på norske premisser.

Samarbeid er viktig av flere grunner:

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Vi samarbeider av teologiske grunner. Som Guds barn er vi, lemmer på ett og samme legeme. Vi hører naturlig sammen. Guds menighet består ikke bare av noen utvalgte få, men av alle de som – enten her eller der – har tatt imot nåden i Kristus i tro.

En dag skal vi erfare denne enheten fullt og helt når Guds folk samles fra øst og vest, sør og nord, i hans fullkomne rike. En skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål, vil ta plass foran Gud og lammet. Hvilken dag! Men vi, om vi ser fram til dette, hvorfor ikke øve oss på å finne sammen allerede nå – som en forsmak på himmelen?

Les også
Hvordan står det «egentlig» til?

Vi samarbeider også av misjonsstrategiske grunner. Misjonsoppdraget ble heller ikke gitt til noen få, men til hele Guds menighet. De som måtte finne på å forveksle kristen misjon med hvit hudfarge, vestlig kultur og materiell overlegenhet, har rett og slett ikke skjønt det! De har misforstått det hele!

Hele Guds folk skal være med i oppdraget med å «forkynne hans storverk». Dette berører selve vår identitet og oppdrag som Hans folk. Ikke bare det, men det er også helt nødvendig. For at budskapet skal nå ut til hele verden, må alle bidra med sitt; enten det er bønner, utsendinger, kunnskap, erfaringer, økonomi eller annet.

Derfor bør også vi nordmenn raskest mulig opprette gode allianser med andre naturlige samarbeidspartnere; både norske misjonsorganisasjoner, nasjonale kirker og internasjonale organisasjoner. Det handler om å nå videre med evangeliet! Men hvordan? «Du går fortest alene, men lengst sammen», lærte jeg av mine afrikanske venner.

Hvordan bør enheten i identitet og handling så komme til uttrykk? Som avtroppende leder av Norsk Råd for Misjon og Evangelisering – NORME – har jeg reflektert en del rundt dette.

Jeg opplever at det snakkes svært mye om betydningen av økumenikk eller kristen enhet i våre dager. Det er liksom ikke måte på hvor glade vi er blitt i hverandre, får vi inntrykk av, selv om avisspaltene av og til gir uttrykk for noe annet. Men dette er likevel mer enn ord.

Jeg opplever også at kristen enhet i stor grad praktiseres. Unge mennesker, ikke minst, er flinke til å samles til konferanser og arrangementer på tvers tradisjonelle skillelinjer – på måter som tidligere var helt utenkelig. I vår tid er det uhyre kort avstand mellom karismatiske frimenigheter og lutherske bedehus-ungdommer.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Les også
Sammen til verdens ende

Hva skal man si til dette? Jeg synes klare, tydelige uttrykk for kristen enhet er bra. Dette samsvarer med Jesu yppersteprestelige bønn og er et vitnesbyrd for verden. Samtidig savner jeg ofte et langt sterkere søkelys på grunnlaget for kristen identitet og enhet.

Den teologiske debatten rundt kristen tro og misjon er i stor grad tørket inn eller er fraværende iblant oss. Av og til må vi spørre: Er alt blitt like greit? Er vi plutselig blitt enige i alt? Og når vi markerer uenighet, gjelder dette bare ikke-teologiske forhold?

Forhistorien til NORME som ble etablert i 2001, er kompleks. En viktig tråd i vår forhistorie er den heftige debatten om norsk misjons relasjon til økumeniske organer. Valget om å bli stående utenfor Kirkenes Verdensråd ble på mange måter en del av norsk misjons DNA.

Bakgrunnen for prinsippvedtaket om distanse til «konsiliær økumenikk» var begrunnet i en tydelig overbevisning om at forutsetningene for tett samarbeid ikke var til stede. Fundamentale spørsmål som bibelsyn, læremessige spørsmål og misjonssyn ble utslagsgivende. Slike debatter synes fraværende nå.

Betyr det at gamle skillelinjer er borte og at man har nærmet seg hverandre? Noen vil mene det. Selv er jeg ikke like overbevist. Jeg tror den læremessige bevisstheten er kommet i bakgrunnen i alle teologiske leirer og at man faktisk ikke vet hva man mener om svært mange spørsmål og at man ikke er i stand til å forstå eller vurdere de veivalg som tidligere generasjoner tok.

For at budskapet skal nå ut til hele verden, må alle bidra med sitt; enten det er bønner, utsendinger, kunnskap, erfaringer, økonomi eller annet.

Hva skjer så internt innen «evangelikal» misjon, som ofte er en samlebenevnelse på kirker og organisasjoner med forankring i Lausannepakten av 1974? Selv om «alliansemisjonen» fortsatt er en misjonsbevegelse på et definert teologisk grunnlag, opplever jeg også her en svekket teologisk refleksjon.

Opplevelsen eller erfaringen av fellesskap kommer fort i forgrunnen, mens en avklaring av det åndelige eller læremessige grunnlaget for fellesskap blir mindre vektlagt. Et mangfold av kirkelige tradisjoner samles, på tvers av et betydelig konfesjonelt sprik. Mangfoldet kommer neppe til å bli mindre.

Kristne fra andre verdensdeler som av naturlige grunner har vokst fram uten verken å ha erfart den vestlige kristenhets splittelse, reformasjonen eller «våre» læremessige uenigheter, bærer med seg den sørlige majoritetskirkens teologiske impulser. Kanskje brennende, ofte lærebevisste og voksende kirker i sør kan gi håp til en søvnig, vestlig kristenhet i tilbakegang?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Hva ønsker jeg meg mer av fra «mine egne» på vei ut av NORME-døra? Mer teologisk refleksjon, mer bønn, mer entusiasme, mer optimisme, mer samarbeid med dem som vil det samme som oss og mer kampvilje for det som er verdt å kjempe for. Det er ikke hatet som er kjærlighetens verste fiende, sa Elie Wiesel, det er likegyldigheten.