En erfaring bare for pinsevenner?

Må en melde seg inn hos dem for at en skal kunne få sin pinseerfaring? Selvsagt ikke! 

Pinse er, ved siden av jul og påske, en av de store høytidene i kirkeåret. Men for folk flest er pinsehelgen bare nok en frihelg. Mens kunnskapen om det kristne innholdet i forhold til jul og påske, er ganske godt kjent - så er kunnskapen om pinse på et minimum nivå.

Spør du noen tilfeldige personer på gaten hva de forbinder med pinse, så vil kanskje de fleste si at de har ikke peiling, mens et mindretall kanskje sier litt spørrende: - Har det ikke noe med Den Hellige Ånd å gjøre, skal tro...?

Bom kristne har vi vært altfor passive når det gjelder å formidle pinsens budskap ut til folk. Pinsens budskap er jo et kjempepositivt budskap! Det er jo selve finalen på Jesu verk for oss!

Pinse handler jo om at vi, som kristne, ikke er overlatt til oss selv - men at Jesus, gjennom Den Hellige Ånd kommer til oss, hver enkelt! (Joh.14,16) Pinse handler altså om Jesu nærvær, og at vi kan bli fylt med Guds kraft i vårt indre! (Apg.1,8)

Er ikke dette positivt og tiltrekkende budskap, så vet ikke jeg! Men her har kirken - av en eller annen grunn - lagt altfor lavt i terrenget!

Og var det ikke nettopp fordi den etablerte kristenhet, inntil begynnelsen på forrige århundre, hadde forsømt pinsens budskap - at det oppstod en ny gren innen kristenheten, som på en særlig måte la vekt på pinsens budskap? Jo, uten tvil.

Vi snakker da om den pentekostale bevegelsen eller pinsebevegelsen, om du vil. Denne bevegelsen hadde sitt utspring fra Azuza Street, Los Angeles i 1906, og det var herfra pinsekraften og dåpen i Den hellige ånd virkelig fikk et verdensvid gjennombrudd ved den vekkelse som startet her.

Den afro-amerikanske pastoren William J. Seymour startet vekkelsesmøtene i april 1906 under navnet Apostolisk trosmisjon der tusener opplevde åndsdåpen.

Til Norge og Skandinavia kom denne vekkelsen gjennom metodistpastoren T. B. Barratt, som på den tiden var i USA. Han bodde da i New York og fikk høre om det som skjedde i Los Angeles, og hadde en inderlig lengsel etter å oppleve det samme.

Gjennom brevveksling fikk han kontakt med noen av de åndsdøpte i Los Angeles, som han da spurte til råds om dette. Han fikk da et brev tilbake om at full selvoppgivelse til Gud var nødvendig, at han måtte overgi hele sitt liv og alle sine planer til Gud.

Og Barratt gjorde dette. Han ofret sine kristelige ambisjoner og planer og gikk inn i inderlig bønn til Gud. Han holdt mye til i et menighetslokale ved siden av der han bodde, hvor han inderlig søkte Gud for denne opplevelsen.

Den 7. oktober 1906 «kom han gjennom» og ble åndsdøpt, men hadde ikke fått tungetalen. Den fikk han oppleve ca. en måned senere, 15. nov 1906. I sin selvbiografi «Erindringer» skriver han om dette (sitat fra Wikipedia):

«Jeg var lik Daniel aldeles hjelpeløs under den guddommelige berøring og måtte støtte meg til et bord på plattformen hvor jeg satt, og gled så ned på gulvet. Atter begynte mine taleorganer å bevege seg, men ingen lyd hørtes. Jeg bad en bror (nordmann) som ofte hadde hørt meg preke i Christiania, og legens hustru, å be for meg ennå en gang. ’Forsøk å tale’, sa nordmannen.

Men jeg svarte at hvis Herren ville tale gjennom et menneskelig vesen, da måtte han drive meg til det med sin Ånd! Det skulle ikke være noe humbug i denne sak!

Mens jeg bad, så de en ildkrone over mitt hode og en kløvet tunge som av ild foran kronen. Det var mange som så dette overnaturlige sterke røde lyset. Jeg så det selvfølgelig ikke. Men i samme øyeblikk ble hele mitt vesen fylt med lys, og en ubeskrivelig kraft, og jeg begynte nå å tale i et fremmed språk av all makt.

Han forteller videre at han til klokken fire om morgenen holdt på med å tale i tunger i flere språk. Han sang i Ånden og stemmen var forandret, klar, sterk og ren. Barratt selv fikk opplevd Ånden slik de første kristne i Jerusalem fikk oppleve den etter Jesu himmelfart.»

Vi leser videre fra Wikipedia:

«Ved sin hjemkomst til Norge i desember 1906, vakte åndsdåpen stor oppsikt. Barratts åndsdåp var blitt kjent gjennom bladet Byposten, og han begynte å holde møter i Kristiania, det ble begynnelsen på flere vekkelsesmøter med tungetale.

Han fikk leie Turnhallen i Kristiania, i St. Olavsgate, tvers over gaten for der Filadelfia Oslo ligger idag.

Da Barratt entret podiet i Turnhallen, lillejulaften, 23. desember 1906, og skulle fortelle om åndsdåp han hadde opplevd, ble han stående og gråte. Til sist forlot Barratt talestolen uten å ha holdt noen preken.

Mange fikk oppleve noe av pinsekraften den dagen. Den andre juledag var det på nytt møte og julefest. Salen var fylt til trengsel. Den hellige ånd virket på en mektig måte. Det ble flere møter i romjulen 1906, blant annet en julefest hos Kristiania Bymisjon, i metodistkirken.

Det fortelles at etter at barna var gått hjem, fyltes lokalet av voksne til et pinsemøte som varte hele natten. Ånden falt rundt juletreet og mange ble berørt av Den hellige ånd. Innen nyttår 1907 var 10 personer åndsdøpt i Kristiania. Dette regnes som starten på pinsebevegelsen i Norge.»

Jeg synes dette er mektig lesning, og jeg spør meg: Hvor står vi forhold til dette i dag? Vi ser at noe av det samme begynte med den karismatiske bevegelsen på 60- og 70-tallet, men idag er vel også dette mest historie.

Også den gangen var det nettopp dette med Åndens dåp (fylde) som kom i fokus igjen. Trenger vi så denne kraftutrustningen ved og fra Den Hellige Ånd i dag?

Jeg vil påstå vi trenger det mer enn noen gang! Men dette er ikke noe Herren «prakker» på oss. Vi må selv ønske det og ville det og søke det oppriktig gjennom vedholdende bønn.

Salig er den som hungrer og tørster, sier Jesus i Matt.5,6. Og i Joh.7,37-39 sier han: «Den som tørster, skal komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann. Dette sa han om Ånden de som trodde på ham, skulle få.»

Og apostelen Paulus sier i Ef.5,18-20: «Drikk dere ikke fulle på vin, det fører til utskeielser, bli heller fylt av Ånden og syng sammen, la salmer, hymner og åndelige sanger lyde! Syng og spill av hjertet for Herren. Takk alltid vår Gud og Far for alt i vår Herre Jesu Kristi navn.»

Vi ser her at Paulus mer enn antyder at det er en likhet mellom dette å bli fylt av Ånden, og av vin. Fest, sang og glede, rett og slett - men uten utskeielser og uten «tømmermenn» dagen etter.

Som Ludvig Karlsen sa det: «Før våknet jeg med tømmermenn, men nå våkner jeg med tømmermannens sønn».

Så tilbake til spørsmålet: Er pinse-erfaring bare for pinsevenner? Altså, må en melde seg inn hos dem for at en skal kunne få sin pinseerfaring? Selvsagt ikke!

Dette har ingenting med menneskelig organisering, med utmeldelser eller innmeldelser å gjøre. Det har kun med om vi tror på Guds ord og de løfter Jesus gir oss om dette - løftet om Talsmannen Den Hellige Ånd (Joh.16,7).