Ekteskapet som ikke finnes

Johannes Kleppa har i Dagen (11/12) klargjort at å overlate all ekteskapsinngåelse til staten ikke løser det egentlige problemet med den nye «ekteskapsloven». Problemet er at ekteskapet som institusjon er gjort kjønnsnøytralt. Lovens ekteskapsforståelse er ikke bare i strid med lange, tverrkulturelle tradisjoner. Den er uten hjemmel i menneskerettighetene. Og i grunnleggende konflikt med kristen tro. Det er tragisk at liberale krefter i Den norske kirke nå ønsker å innføre vigsel/velsignelse av to av samme kjønn også i kirken. Et seksuelt samliv mellom to av samme kjønn er ifølge Bibelen i strid med Guds vilje.

Ekteskapet er en offentlig institusjon, ingen privatsak. Til ekteskapet er knyttet tradisjoner, verdier og forventninger om hvordan ektefellene skal og bør leve i forhold til hverandre. Ekteskapet fantes lenge før staten. Slik var det også i Norge. I vikingtiden var det to slekter som stadfestet at mann og kvinne skulle inngå ekteskap. Da landet ble kristnet, fikk kirken en vigselsfunksjon. Ordningen med borgerlig vielse er ikke så gammel. Men hele tiden var det en selvfølge at de to som ble viet i ekteskap, var mann og kvinne.

Fikk de barn sammen, var det de biologiske foreldrenes ansvar å gi barna gode oppvekstvilkår. Var de biologiske foreldrene ute av stand til å ta seg av barna, fantes ordninger for adopsjon og fosterhjem. Men dette var unntaksordninger. Begrepet ekteskap har historisk, biologisk, sosiologisk og teologisk vært knyttet til én mann og én kvinne. Ulike kulturer har ønsket trygge rammer om slektens videreføring og barns oppvekstmiljø. All seriøs forskning underbygger at det er best for barna å vokse opp sammen med sin biologiske mor og far som lever i et forpliktende ekteskap.

Den dominerende norske kulturliberalismen tenker annerledes. Grunntanken er at ingen har rett til å si at en samlivsform eller en form for seksuell utfoldelse er mer etisk høyverdig enn en annen. Hva to voksne mennesker gjør seg imellom, har staten eller andre mennesker ikke noe med å blande seg opp i, så sant det ikke skader andre. Om man gifter seg med en av samme eller motsatt kjønn, har ingen betydning. Den nye ekteskapsloven er utformet i protest mot heteronormen. Den er blitt redskap for en helt ny kjønnsideologi.

Den ekteskapsinstitusjonen som forutsetter at ekteskapet er mellom mann og kvinne, er nå juridisk sett avskaffet i Norge. Alle ekteskap som er inngått før 1. januar 2009 er registrert som «kjønnsnøytrale ekteskap», alle ekteskap inngått senere likeså. Ingen av oss som er gift før denne dato, ble bedt om å gi sitt samtykke til dette. Mens homofile i partnerskap fikk velge om de fortsatt ville være registrert som partnere, fikk heterofile intet valg. For oss som var gift, fikk loven tilbakevirkende kraft. Det er for øvrig verd å merke seg at 69 prosent av dem som hadde inngått partnerskap, valgte å beholde partnerskapet og ikke gjorde det om til ekteskap. De oppfattet altså ikke partnerskapet som en diskriminert samlivsform.

Vi må avvise at hensynet til likestilling gjorde det nødvendig å innføre en «kjønnsnøytral» ekteskapsinstitusjon. Loven har fremkalt nye typer diskriminering. Barn av lesbiske eller homofile par er allerede i utgangspunktet fratatt sin biologiske far eller mor eller begge deler. Og de som vil fastholde det tradisjonelle ekteskapsbegrepet, er tvunget inn i en samlivsinstitusjon de ikke ønsker.

Vi har i Norge i dag tre lovfestede samlivsformer, nemlig «ekteskapet», som er kjønnsnøytralt, samboerskapet, som er kjønnsnøytralt, og partnerskapet som bare gjelder dem som inngikk partnerskap før 1. januar 2009 og ikke gjorde det om til ekteskap. En samlivsinstitusjon som forutsetter mann og kvinne eksisterer ikke i norsk lov!

Men, vil noen innvende: Vi kan jo fortsatt gifte oss i kirken, og ritualet i kirken forutsetter at det er mann og kvinne. Hvis vi slår oss til ro med dette, har vi egentlig godtatt det de kulturliberale ønsker, nemlig at den nye ekteskapsforståelsen bare er en uskyldig utvidelse som inkluderer den gamle. En vigselsmann i kirken opptrer på vegne av staten, og alle ekteskap registreres etter den nye loven. Tenker du at ditt ekteskap er uberørt av den lovendringen som er skjedd, gjør du ekteskapet til et individuelt begrep som du selv kan bestemme innholdet av. Men faktum er at ekteskapet i norsk lov i dag er en kjønnsnøytral institusjon, uansett hva vi selv tenker om dette!

Dersom vi ikke kjemper for å få tilbake en ekteskapsinstitusjon som forutsetter mann og kvinne, godtar vi at barn i barnehager og skoler blir opplært i at ekteskapet er mellom to personer uansett kjønn. De må tidlig tenke over om de skal gifte seg med en mann eller kvinne. Fra samfunnets side er heteronormen forlatt, barn skal ikke læres opp til at det ene er bedre enn det andre.

Det er ikke mange år siden samboerskap ble legalisert. Etter få år var det normalisert. Mange velger i dag denne samlivsformen, fordi den er mindre forpliktende. Nå er det gått fem år siden ny ekteskapslov ble innført. Det kjønnsnøytrale «ekteskapet» er i ferd med å bli innarbeidet. Vi har fått «medmor» istedenfor far. Familiebegrepet er i ferd med å gå i oppløsning. Skilsmissene skaper i dag store problemer for voksne, men ikke minst for barna. Vi har høye tall for psykiatriske lidelser, selvmord og selvskading blant barn. Nå får vi enda mer kompliserte familieformer. Dette blir en stor samfunnsøkonomisk belastning.

Kan denne utviklingen snus? Det er ikke grunnlag for å tro at stortingsflertallet vil endre ekteskapsloven, i hvert fall ikke på kort sikt. Men dersom KrF slutter å kjempe for ekteskapet mellom mann og kvinne, har det gitt opp sitt kristne verdigrunnlag. Den norske kirke befinner seg i en dyp identitetskrise. Dersom kirken godtar lovens ekteskapsforståelse, har den forlatt sitt bibelske grunnlag. Alle kirkemedlemmer som vil forsvare Bibelens ekteskapssyn, bør stemme på kandidater med dette synet ved kirkevalget 2015.

Vi som mener at ekteskapet mellom mann og kvinne er en umistelig verdi, ja, en uoppgivelig skaperordning, må ikke resignere. Vi bør kjempe for at det skal finnes en institusjonell samlivsform i Norge som heter ekteskap og forutsetter mann og kvinne. I Den europeiske menneskerettskonvensjon art. 9 står det at religionsfriheten omfatter frihet til «så vel offentlig som privat å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning, ved tilbedelse, undervisning, praksis og etterlevelse».

Legg merke til ordene praksis og etterlevelse. Skal dette være en realitet, må det fortsatt være mulig for kristne å få inngå ekteskap som bygger på en kristen ekteskapsforståelse. Om ikke staten lovfester en slik mulighet, bør det utredes å etablere en alternativ rettslig bindende vigselsordning. Interesserte vises til det forslaget advokat Johan Haga skisserte i Dagen 19. mars i år.