Edward Hannevik til minne
6. desember 1932–14. september 2021.
«Han er skolemoden nok, men har sterk fantasi. Han vil ikke gi seg på at faren hans er født i India!»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Edward Hannevik lo gjerne godt når han fortalte om reaksjonen etter at hans yngste sønn hadde vært til en evaluering for å finne ut om han var skolemoden. For som yngste sønn i en internasjonal misjonærfamilie var han født i Calcutta. Hans sju år eldre søster Anna var ellers født i Peking.
Med kommandør Edward Hanneviks forfremmelse til herligheten tirsdag 14. september, nær 89 år gammel, fikk en av etterkrigstidens mest markante, norske frelsesoffiserer avslutte sin tjeneste. Det var en tjeneste som strakte seg over 67 år og som hadde ført ham og hans kjære Margaret til en rekke oppgaver i flere land.
Ekteparet Hannevik fikk tidlig store ansvar i Frelsesarmeen. I 1972, ennå ikke 40 år, ble de divisjonssjefer med sete i Hamar. I det lå både personalansvar og administrativt ansvar for mellom 15 og 20 menigheter i Hedmark, Oppland og Akershus. Senere vokste ansvaret, både for arbeidet i land som Danmark, Norge og i hele Europa.
For min egen del opplevde jeg ekteparet Hannevik som gode og varme ledere med hjerte for sine medarbeidere og – ikke minst – for våre familier. Samtalene kunne veksle mellom det jobbrelaterte, det personlige og det bare trivelige.
Frelsesarmeen som bevegelse hadde nok en enda større plass i hans bevissthet enn i min, men det var alltid nok å snakke om når vi møttes. Siste gang var for et års tid siden. Da satt han på en benk i Smalgangen på Grønland – rett ved minneplaten som markerer stedet der Frelsesarmeen hadde sine første møter i 1888. Vi pratet litt; jeg er usikker på om han kjente meg igjen eller husket hvem jeg var, men høflig som alltid. Da vi skiltes takket han for at jeg hadde stanset og hilst på ham.
Nå er det min tur til å takke.
