Den ultimate ydmykelsen

I det kanskje vakreste og mest opphøyde avsnittet om Kristus i Paulus sine skrifter, velger han å vektlegge ydmykhet. Ved å forstå noe av Kristi ydmykhet, kan vi se hvorfor dette er en egenskap å trakte etter.

For lenge, lenge siden befant jeg meg midt i en bitter strid: kampen mellom de blå og de røde russene. Midt i en av de hardeste trefningene kom jeg til å klaske et egg på taket til en av blårussenes biler i det de kjørte forbi, en handling mange gutter i 13-årsalderen vil synes er både forståelig og passende. Men det som bare var ment som vennskapelig rivalisering for å få ut den siste resten av min barnslige lekenhet på veien mot voksenlivet, fikk konsekvenser jeg ikke hadde sett for meg.

Eieren av bilen sendte meg en melding om at jeg hadde ødelagt billakken med egget mitt. Det viste seg faktisk å stemme, så saken endte i Forliksrådet. Innen da hadde min ungdommelige hybris blitt vendt til anger, og det var en ydmyk ung mann som møtte opp til megling. Jeg var beredt på å erstatte skaden.

Da jeg fikk vite at bilen var lakkert med en (rådyr!) spesiallakk, ble jo ikke ting bedre. Heldigvis for meg hadde noen andre krasjet i den samme bilen. Derfor sa de at fordi de så min anger og min ydmykelse overfor dem, skulle de la den andre personen betale (den andre hadde forsikring og slapp unna mye billigere enn jeg ville gjort).

«For den kristne er ydmykhet fullstendig uunnværlig. Uten det kan det ikke være noen selvforståelse, ingen omvendelse, ingen tro og ingen frelse» skrev A. W. Tozer. En lignende erkjennelse kom over meg da jeg leste Paulus' formaning om ydmykhet i Fil 2,1-11. Der skriver han at troende skal ha et felles sinn, et ydmykt sinn, ja, intet mindre enn Kristi sinn. Ydmykhet kan nærmest defineres ut fra Paulus sin beskrivelse av Kristus. Han var ikke stolt eller grisk (Fil 2,6), men Han var selvoppofrende og barmhjertig (2,7), underdanig, lydig og overgiende (2,8).

Paulus skriver også at et ydmykt sinn viser seg ved at man akter andre høyere enn seg selv og at man tar hensyn til det som er best for andre (2,3-4). Koker vi ned dette brygget står vi igjen med erkjennelsen av at ydmykhet fasiliterer disse moralske kvalitetene Paulus skriver om. Ydmykhet skaper rom for kjærlighet. Det er slik ydmykheten manifesterer seg. Man kan jo for eksempel spørre seg om det ikke vil være vanskelig å elske, å være selvoppofrende, lydig, underdanig eller overgiende uten også å være ydmyk.

Kristus gjennomgikk den ultimate ydmykelsen. Gud som ble menneske i en tjeners skikkelse, drept på et kors for syndige menneskers skyld.

Kristus gjennomgikk den ultimate ydmykelsen. Gud som ble menneske i en tjeners skikkelse, drept på et kors for syndige menneskers skyld. Ingen kan ydmyke seg mer enn det. Og nettopp fordi Kristus hadde denne ydmykheten, ble resultatet den største kjærlighetshandlingen i og utenfor tid og rom. Selv om vi aldri kan emulere Kristi ydmykhet i samme skala som Ham, er vi likevel kalt til å ha det samme sinn.

Det er ikke tvil om at ydmykhet er en grunnleggende kristen dyd som sanerer forståelsen av hva det vil si å være et stort menneske. Jesus gikk tross alt rundt og sa ting som «Den som gjør seg selv liten som dette barnet, er den største i Himlenes rike» (Matt 18,4), «mange som er de første, skal bli de siste, og de siste de første» (Matt 19,30) og «hver den som opphøyer seg selv, skal bli ydmyket, og den som ydmyker seg selv, skal bli opphøyet» (Luk 14,11).

Dette er helt i tråd med det vi leser om ydmykhet andre steder i Bibelen, som i Ordspråkene 18,12, hvor det står at «foran ære går ydmykhet.» Vi ser dette i praksis spesielt i Kristus. Den ultimate ydmykelse førte til den ultimate opphøyelse (Fil 2,9-11).

Da jeg ydmyket meg for de jeg hadde forulempet med egget, var jeg så heldig å bli løftet opp ved at de viste meg nåde. På en lignende, men selvsagt mye større og rikere måte ønsker Gud å velsigne de som ydmyker seg for Ham. For ydmykheten Paulus snakker om er ikke kun overfor mennesker, men først og fremst overfor Gud. I sin ydmykhet var Jesus lydig mot Gud, og da ble Han opphøyet. Slik vil det også være for oss (Jak 4,10). Når vi ydmyker oss for Gud, åpnes det opp for velsignelser fra Ham. Har du Kristi sinn og ydmyker deg for Gud, mottar du nåde (Jak 4,6; 1 Pet 5,5), visdom (Ordsp 11,2), veiledning (Sal 25,9) og frelse (Sal 18,27).

Samtidig er det jo sånn at ydmykhet ofte sees på som svakhet. Derfor fortsatte Tozer med å skrive: «I himmelriket blir svake ting mektige [...].» Ydmykheten strekker seg utover, slik Gud rakte sin frelsende hånd ned til verden, mens stoltheten, ydmykhetens stygge motstykke, ser innover, slik mennesker gjør når det de ser i speilet overskygger både Gud og deres neste. Derfor er den ydmyke slett ikke liten, slik en ung russ en gang framstod på motsatt side av et stort konferansebord. I den himmelske virkelighet er ydmykhet en styrke. Ydmykheten gjør oss større, fordi med Kristi ydmyke sinn strekker vi oss ut i kjærlighet og bøyer oss for Ham som «vil opphøye oss når tiden er inne» (1 Pet 5,6).

Å ha et ydmykt sinn er uunnværlig for den kristne, fordi ved denne tilsynelatende svake egenskapen åpnes døren til himmelske velsignelser og til et liv i tråd med Guds gode vilje. Kristus er vårt fremste eksempel på dette, og derfor formanes vi til å investere mer i vår ydmykhet.