Bispenominasjonen i Sør-Hålogaland

Bibelen taler ikke med to tunger, og det kan heller ikke en kristen kirke gjøre!

I Lofotposten for 28. mai finner vi et leserbrev fra professor dr. teol. Hallgeir Elstad, som er den ene av tilsammen seks nominerte bispekandidater for årets bispevalg til Sør-Hålogaland. I leserbevet gir Hallgeir Elstad en presentasjon av seg selv, under overskrifta «Kvifor røyste på meg som biskop i Sør-Hålogaland»?

Her nevner han det han mener er seks gode grunner for å stemme på ham som biskop, hvorav den ene grunn er følgende: «Som ledd i ein folkekyrkjeleg tenking og praksis vil eg arbeide for at likekjønna par kan inngå ekteskap i kyrkja».

Av de andre fem kandidatene står fire for tilsvarende syn, mens kandidaten Olav Rune Ertzeid ser for seg at staten tar seg av vigsler, og kirken lager gode forbønnsliturgier for borgerlig inngåtte ekteskap ( iflg. opplysninger i avisen Dagen 08.06. d.å.).

Det betyr at de seks foreslåtte bispekandidatene bare reflekterer ett syn på samlivsetiske spørsmål, mens det innen Den norske kirke fremdeles finnes en klassisk, konservativ forståelse, grunnet på Skrift og bekjennelse, som gjeldende for Den norske kirke. Det er betenkelig at ikke også dette syn er representert blant kandidatene.

I en artikkel i Lofotposten 10. juli 2012 under overskriften «Lofotprester uenige» sier prost Ann-Helen Fjellstad Jusnes: «Vi kan leve godt med at Den norske kirke har rom for to syn på dette». Hva det betyr i denne sak å leve godt med to syn, er det nok delte meninger om. I 1997 stilte et enstemmig bispemøte seg bak følgende formulering: «Å sidestille heterofilt ekteskap med homofilt samliv er i strid med grunnleggende etiske prinsipper i Bibelen og må ansees som kirkesplittende vranglære».

Jeg tar med uttalelsen fra Den norske kirkes lærenemnd, offentliggjort januar 2006, som sier: «Ekteskapet er en ordning etter Guds vilje, innstiftet av Gud ved skapelsen til mann og kvinne for å videreføre skaperverket. Det er en ramme rundt seksuallivet, og et vern om oppvekst for barn. (...) En evangelisk-luthersk kirke kan ikke innrette sin etikk etter interesser og ønsker som ikke har grunnlag i Skriften.»

Likekjønnet «ekteskap» stemmer verken med teologien eller biologien. Det må som kjent en mann og en kvinne til for at det kan bli barn, som er en naturlig følge i et ekteskap. Barn har rett til, så langt mulig, å vokse opp hos sine biologiske foreldre, og få omsorg av dem. Det blir trolig flere spørsmål enn svar, når mennesket forsøker å sette Skaperens ordning til side til fordel for egne interesser og ønsker.

Fra januar 2009 trådte den nye ekteskapsloven, som omfatter likekjønnede par, i kraft. Men loven innebærer ikke dermed rett til kirkelig vigsel, for «kirken er ikke staten og staten er ikke kirken».

Bibelen taler ikke med to tunger, og det kan heller ikke en kristen kirke gjøre! Biskop Eivind Berggrav, initiativtaker til stiftelsen av Kristent samråd, som fikk stor betydning for samhold i nasjonen mot okkupasjonsmakten i årene 1940-45, sa i et møte i Calmeyergaten misjonshus i Oslo høsten 1940, med 3000-4000 mennesker samlet: «Guds rike i vårt fedreland, det er fedrelandets framtid». Berggravs utsagn dengang er like aktuelt i dag.