Hva er Guds ord om skapelsen?

Skapelsesberetningen må tolkes. Det er ikke et problem, men noe det er viktig å være klar over.

Jogeir Lianes ønsker velment å sette Guds ord over menneskers ord. Men både Bibel og vitenskap tolkes, og det er lett å sette sin egen forståelse over både vitenskapen og Guds ord. Lianes sin tolkning er ikke den eneste som tar Bibelen på alvor.

Skapelsesberetningen i 1.Mosebok 1 gir helt klart inntrykk av å dreie seg om seks etterfølgende dager. Men med vestlige briller blir vi lett opphengt i tanken om at den er en vitenskapelig og kronologisk beretning. Bibelen refererer til jordens søyler (1.Sam 2,8) og fire hjørner (Jes 11,12), uten at vi har problemer med å kombinere dette med en rund jord. Utsagnene er viktige sannheter, men ut fra sjangerne de er skrevet i forplikter de oss ikke på jordas geometri.

Det er gode grunner til at de seks dagene ikke skal tolkes bokstavelig som naturvitenskap, dersom man tar hensyn til hvordan Bibelen selv fremstiller beretningen.

Den britiske rabbineren Jonathan Sacks sier det slik: «Å lese 1.Mosebok som et vitenskapelig dokument, er å være tonedøv. 1.Mosebok 1 er en polemikk mot myter: Tanken om at det er guder i naturen og at naturen er en kamp mellom elementer. Hvis man hadde spurt forfatteren av 1.Mosebok ‹Hvor gammelt er universet?› ville han svart: ‹Jeg tror du har misforstått poenget. Poenget er at jeg vil at du skal lovprise Herren Gud.›»

Dersom ung-jord-kreasjonister likevel vil mene at skapelsen skjedde over seks dager, er det for så vidt greit. Å si at det er støttet av god vitenskap er derimot ikke greit. Lianes trekker fram «junk DNA» (søppel-DNA) og vann fra kometer som eksempler på hvorfor normalvitenskapen tar feil. Det bør de ikke brukes til.

Begrepet søppel-DNA oppsto på 60-tallet, da man så at bare en brøkdel av genmaterialet i cellene våre ble brukt til å lage proteiner. Proteiner er byggesteinene og det som utfører oppgaver i kroppen. DNA-et vårt ser ut som en kirkegård av gener som ligner på fungerende gener, men som har fått trykkfeil som gjør at de ikke blir til proteiner.

Nå ser man at mye av DNA-et man tidligere ikke skjønte poenget med har viktige oppgaver i å regulere hvilke proteiner som dannes. Det er ingen forskere som sørger over denne kunnskapen. Tvert i mot styrker det evolusjonsteorien at gener som har mistet én funksjon kan bidra til reguleringen av en annen.

Og da romsonden Rosetta landet på en komet i slutten av 2014, var det ingen «knekk», slik Lianes hevder. Forskere verden over var begeistret, og ordene som brukes er gjerne at resultatene ga et mer «nyansert syn på solsystemet og den overveldende mengden av himmellegemer». Det er slik naturvitenskap fungerer – nye funn kaster lys over gamle teorier slik at de gradvis raffineres.

Slike karikerte argumenter går igjen i boka til Lianes og medforfatterne. Påstander om «polystrate fossiler», blodkar og røde blodceller i T-Rex-bein, C14- og U-Pb-datering og erosjon av Grand Canyon utgjør et Se og hør av enkeltpersoners høytsvevende teorier som lett lar seg motbevise. De handler mer om ideologi enn vitenskap.

Når jeg sier det, blir det selvsagt bare mitt ord mot Lianes sitt. Dessverre krever det lite plass å fremsette slike påstander, men det kan ta mye tid å vise hvorfor de er gale.

Men jeg vil i hvert fall at det skal være sagt at han fremsetter kontroversielle og svakt underbygde påstander. Spørsmålet om å «tro» på evolusjonsteorien ikke er et spørsmål på linje med om julenissen eksisterer.

Mengden av observasjoner fra en rekke fagdisipliner som støtter opp under evolusjonsteorien er så overveldende at den ikke får riper i lakken av kreasjonistenes argumenter.

Det er leit at Lianes er så bastant i sin forståelse av bibelteksters budskap. Å koble lite vitenskapelige påstander med langt på vei å hevde at dette er det eneste synet som tar Bibelen på alvor, er i beste fall uklokt, og i verste fall forførende.

Det kan gi unødvendige barrierer når mennesker som ønsker å være bibeltro oppdager det sviktende vitenskapelige grunnlaget for påstandene hans. Når Lianes synes jeg reduserer muligheten til å ha «full visshet», vil jeg presisere at jeg heller vil ha spørsmål enn gale svar.

Vi trenger ydmykhet i møte med de store og viktige spørsmålene i Bibelen. Jeg mener at det er overveiende sannsynlig at det har eksistert en form for fysisk død blant dyr før syndefallet. Vi må spørre oss selv – og Gud – om hva syndefallet er, i stedet for å møte det med forutinntatte meninger om hvordan syndefallets konsekvenser observeres i naturen.

Målet mitt med å fortelle at bibeltro kristne må ta evolusjonsteorien på alvor, er ikke å gjøre kristendom mer attraktiv. Men jeg kan ikke tro på kreasjonismens virkelighetsforståelse og samtidig beholde integriteten min. Å være lydhør overfor en vitenskapelig forklaring betyr ikke at vitenskapen vinner over kirken. Tvert i mot, kirken vinner når den innser feil og korrigerer dem.