Barn og unge forfølges for troen på Jesus

Noen av barna får først høre om sine foreldres og besteforeldres tro etter at de har flyktet fra Nord-Korea. Barn forteller at foreldrene har lest svært stille fra en hemmelig bok som barna aldri fikk se i.

«Barna utgjør en overveldende stor prosent av dem som må bære følgene av forfølgelse. De er de mest sårbare. Konsekvensene varierer: Noen får enda mindre tilgang på allerede begrensede ressursene i samfunnet. Det kan være primære behov som tilgang på mat og vann. Andre mister mulighet til skolegang, utdanning, arbeid og deltagelse i samfunnet generelt. Noen opplever å miste en eller begge foreldrene, opplever direkte vold, eller de må leve på flukt. Listen er lang.»

Slik presenterer Åpne Dører temaet for årets fakkeltog for forfulgte kristne og «Søndag for forfulgte kristne» i november. På en introduksjonsfilm møter vi colombianske ni år gamle Sofia som må sendes til barnehjem for å finne beskyttelse etter at faren ble drept fordi han som pastor forkynte et budskap som utfordret geriljaen, den etiopiske gutten Wasihun på tolv år som opplevde at hans far ble drept på grunn av troen på Jesus, et glimt av barn i Nord-Korea som aldri blir fortalt om Jesus fordi foreldrene vet at det kan føre til at hele familien havner i fangeleir, den fem år gamle indonesiske jenten Trinity som ble hardt skadet da en brannbombe ble kastet inn på lekeplassen ved kirken, den tretten år gamle Noeh fra Irak som måtte flykte sammen med familien da IS inntok byen deres og som har vendt tilbake til et hjem i ruiner og den seksten år gamle kristne jenten Poonam som ble kidnappet av hinduekstremister i India.

Trinity ble sammen med tre andre barn, Alvaro, Intan og Anita, alvorlig skadet over hele kroppen da en terrorist kastet en brannbombe inn på lekeplassen utenfor en kirke etter søndagsgudstjenesten i november 2016. Intan døde av skadene dagen etter.

«Det er ingen kristne barn i Nord-Korea», var overskriften i en artikkel publisert av Åpne Dørers nyhetstjeneste World Watch Monitor (WWM) tidligere i år. Alle barn må, liksom hele familien, tilbe Kim-dynastiet og tro på deres «religion», Juche. Ingen kristne besteforeldre eller foreldre våger å nevne et ord om Jesus, be sammen med dem eller synge en kristen sang. Langt mindre kan de møtes med andre kristne.

Noen av barna får først høre om sine foreldres og besteforeldres tro etter at de har flyktet fra Nord-Korea. Barn forteller at foreldrene har lest svært stille fra en hemmelig bok som barna aldri fikk se i. De forteller at andre kalte foreldrene «kommunist-foreldre» fordi de hjalp mennesker i nød. Men de visste også at mennesker som myndighetene anklaget for å være kristne, ble kalt avskum, onde og samfunnsfiender. Noen barn er blitt lurt i feller, for eksempel på skolen, til å angi sine egne foreldre, med den konsekvens at de aldri mer ser dem igjen.

Ikke i noe annet land blir så mange kristne jenter bortført av muslimer som i Pakistan. Situasjonen er ikke stort bedre i Egypt. Jentene kommer ofte fra fattige familier. Det er ikke alltid at politiet stiller opp på de fattige, kristne familienes side når de anmelder bortføringene. Snarere tvert imot. Når kidnapperne blir anmeldt og navngitt, klarer de ofte å få politiet på sin side ved å levere falske anmeldelser mot jentenes familier.

Det kan skje på denne måten: Den kristne jenten som er bortført, blir tvangskonvertert til islam. Deretter blir hun giftet bort til en muslimsk mann. Når den kristne familien anmelder saken, hevder de muslimske kidnapperne at jenten har forlatt sin kristne familie, konvertert og giftet seg av fri vilje. Så kan de anmelde hennes kristne familie for falske anklager.

Kristne i disse landene og i mange andre land tilhører ofte den fattige og undertrykte del av befolkningen. De diskrimineres på mange måter. Foreldrene er fattige analfabeter prisgitt muslimske herskere. I Pakistan er det mange kristne barn og unge som ikke har noe håp om å få utdannelse og komme ut av fattigdom og diskriminering.

På min første reise til Uganda og Sudan hørte jeg hjerteskjærende historier om angrepene geriljagruppen LRA (Lord’s Resistance Army) utførte mot kristne landsbyer. De brente landsbyene, drepte så mange voksne de kunne og bortførte barna, både jenter og gutter. Jentene ble soldatenes sex-slaver, guttene ble indoktrinert i geriljaens demoniske ideologi og lært opp til å angripe og drepe dem som fortsatt var i live i de kristne landsbyene.

Den andre gangen jeg besøkte Sør-Sudan var jeg enda en gang i en flyktningeleir som Åpne Dører støttet. Skolen var full av barn fra kristne familier som var rammet av angrep fra LRA. Der møtte jeg også en far. Kona hans var død, og alle – alle – barna hans var tatt av geriljaen. Han visste hva som skjedde med sønnene. Men enda mer fortvilt var han når han snakket om jentene. Ville han noen gang få se dem igjen? Han var så desperat at han hadde planlagt å dra inn i skogene for å leite etter barna, men han forsto at det ville være nytteløst.

Noen år seinere besøkte jeg Den sentralasiatiske republikk. Opprørsgruppen fra nordøst, som delvis besto av soldater fra Sudan og Tsjad, dro fra landsby til landsby og drepte menn, voldtok kvinner og lemlestet barn. Jeg har aldri i mitt liv sett så mange lemlestede barn og møtt så mange traumatiserte kvinner og fortvilte kristne ledere. På et senter som Åpne Dører støtter, møtte vi noen av disse barna, kvinnene og kristne lederne. Vi lyttet, gråt og ba – og prøvde å oppmuntre. I en kirkeruin sang vi lovsanger for første gang på flere måneder. Kirken var fullstendig ødelagt av opprørssoldater, men nå våget menigheten å samles igjen. Barna spilte på trommer, kvinnene sang på sin karakteristiske måte, og pastoren danset.

I år har jeg besøkt Nigeria. I april 2014 ble 276 jenter kidnappet av den islamistiske geriljagruppen Boko Haram (som nå kaller seg IS i Vest-Afrika). Det var både muslimske og kristne jenter blant de kidnappede. Mange muslimske jenter ble tidlig sluppet fri. Noen jenter har klart å flykte og komme tilbake til familiene, sterkt traumatiserte. Mange jenter ble tvangsgiftet til soldater og fikk barn med dem. Men fortsatt er over hundre jenter i Boko Harams fangenskap. Ganske sikkert er noen av dem døde.

I år ble den 15 år gamle kristne jenten Leah Sharibu bortført sammen med noen muslimske jenter. De muslimske jentene ble sluppet fri, men Leah har blitt holdt tilbake. Da Leah ble forsøkt tvangskonvertert til islam, fortalte hun frimodig at hun heller ville dø enn å fornekte troen på Jesus. Boko Haram felte dødsdom over henne, noe de har omgjort til slaveri på livstid.

For et par generasjoner siden fantes det små kirker i Somalia, blant dem katolske. Siden er det somaliske folk blitt radikalt islamisert. Barn og unge tvinges til opplæring i en radikal forståelse av islam på skolen. Den første konsekvensen av det er at det er med livet som innsats at en stiller spørsmål ved islam eller søker informasjon om kristendommen.

Men en annen konsekvens er minst like tragisk. I mars 2018 skrev World Watch Monitor om små fellesskap bestående av eldre kristne i Mogadishu. De fortalte hjerteskjærende historier om hvordan barnebarna deres var blitt så radikale i sin islamske tro at de til og med drepte sine kristne besteforeldre.

«Barna utgjør en overveldende stor prosent av dem som må bære følgene av forfølgelse. De er de mest sårbare», skrev vi innledningsvis. Nå har vi gitt noen små glimt av byrdene de må bære. Bli med og vis solidaritet i din menighet og din by. Fortell andre om det du hører. Løft kristne barn og unge som forfølges på grunn av at de er kristne, fram for Gud i bønn.