Kirken i ferd med å fornekte seg selv

Situasjonen kaller sterkt til forbønn for Den norske kirke. Om så må skje at vi tvinges til å forlate den, skal vi gjøre det med bønn om at hun ikke forgår i sin ulydighet. Folket trenger henne.

Ved godkjenning av homofilt samliv som ekteskap og tilretteleggelse for vigsel av enkjønnede, tar Den norske kirke avstand fra seg selv.

For den avviser dermed noe av sitt eget grunnlag, Guds skaperordning og hans vilje for samliv og familie.

At kirken synes beredt til å vedta å ha to syn på dette fundamentale spørsmål, formilder ikke sviket mot Skriften. Men det bidrar ytterligere til å forkludre og skape større læreforvillelse.

Dette er et bevisst og aktivt brudd med Guds ord, som kirken signaliserer at den velger og forsvarer. På tross av at både Bibelen, naturen og historien taler imot.

Å avvise Skriftens ord som Jesus selv viste til om ekteskapet, er å bryte brutalt med det som er sant og rett. Dette bedraget skjer uhemmet og freidig (også av teologer) ved forvrenging eller ved fortielse av de ord i Bibelen som taler imot dette «Villfarelsens kunst» er rikelig anvendt i denne sammenhengen.

Ansvarlig for utroskapen mot Guds åpenbaring er ikke bare de som krever plass for denne vranglæren i kirken, og som visst nå er blitt mange nok til å tvinge villfarelsen på kirken. Men ansvar har også enhver som tåler og ikke taler usannheten imot. Taushet og svakhet bidrar til å underminere Ordets autoritet. Stadig mer bærer vi de tragiske følger av de lukkedes munns fornektelse.

«Kirkefolket», menighetsråd, prester og biskoper har nå et særskilt kall til å vise i ord og handling om Guds ord og vilje er det kjæreste for en. Eller om vranglæren skal få ødelegge kirkens innhold og bli en del av dens lære. Det må bli tydelig for alle, at dersom en tvinger inn i kirken vigsel for homofile og lesbiske, tvinger en på samme tid mange av dens troende medlemmer ut.

Dette angår noe større og viktigere enn våre følelser og endog vår samvittighet. Det gjelder grunnleggende og avgjørende lærespørsmål, åpenbaring fra Skaperen, gitt menneskeheten alt i urtiden og stadfestet av Guds Sønn.

La oss erkjenne det, tross biskopers anstrengte påstand om det motsatte: Vi er dypt splittet i vår kirke. Den er i nød og stor fare! For i sin iver etter å være «folkekirke» åpen for alle, blir den nå åpnet for alt som folket føler og ønsker. Også for det å velsigne det Gud taler strengt imot. Slik får andre krefter råde enn de kirken skal ledes av og være i oppdrag for.

Men vi må også gjøre det som er enda viktigere enn å si fra. Situasjonen kaller sterkt til forbønn for Den norske kirke. Om så må skje at vi tvinges til å forlate den, skal vi gjøre det med bønn om at hun ikke forgår i sin ulydighet. Folket trenger henne.

Derfor må vi be om det under i Kirkemøtet, at ikke menneskers, men Guds vilje får skje!