Kampen mot Israel

Selv om Israel trakk seg tilbake fra områdene på Vestbredden og Øst-Jerusalem ville kampen mot «sioniststaten» fortsatt. Slik var arabernes kamp mot Israel før 67, og lite tyder på at viljen til å snu på dette er fremtredende.

Ingen land i verden er utsatt for en slik massiv motstand og negativ kritikk fra det internasjonale samfunnet som den israelske stat.

Selv om landet har opplevd og opplever i disse dager en av de verste terrorbølgene med angrep mot sivile uskyldige innbyggere i landet fra palestinske terrorister, er det Israel som får det meste av skylden for det som er galt i konflikten mellom Israel og palestinerne.

For mange er konflikten mellom palestinerne og Israel alle konflikters mor. Ingen andre land har så mange resolusjoner mot seg heller som Israel.

Den siste fordømmelsen mot Israel kom nylig fra EU. Denne uken legger EU frem retningslinjer for hvordan de 28 medlemslandene skal merke israelske produkter som er fremstilt i bosetningene.

Vedtaket speiler også at det som mange tror er hovedproblemet i landet, nemlig at det er Israels okkupasjon av Vestbredden som er stridens kjerne. Hvis israelske sikkerhetsstyrker trekker seg ut av området og muren rives, vil alt ifølge velmenende eksperter, biskoper og politikere, løse seg til alles beste. Det vil da bli fred og fordragelighet mellom partene.

Det er også viktig å ta med seg historiske fakta her da palestinske ledere har svart nei til tostatsløsning etter at staten Israel ble opprettet – i 1948,1967 og 2000 og 2008.

Samtidig har jødene akseptert en palestinsk stat alle gangene. Israel har også tidligere trukket seg tilbake fra landområder. Første gang etter krigen/Suez-krigen 1956. Andre gang etter Camp David-avtalen i 1978, etter 11 års okkupasjon.

I seksdagerskrigen i 1967 erobret Israel også Gaza, men i 2005 trakk Israel alle militære styrker og 9000 jødiske bosettere ut av området. Hvis Israel faktisk er en apartheid og rasiststat ville de neppe ha valgt slike løsninger?

På den andre siden har ikke PA-leder Mahmoud Abbas gitt signaler foreløpig på at han er innstilt på en slik fredsavtale, selv ikke engang om en palestinsk stat ble etablert på hele «Vestbredden» med Jerusalem som hovedstad.

Abbas mener hele Israel tilhører de palestinske araberne. Emblemet til Fatah-partiet, som han leder, viser et palestinsk flagg over hele landområdet som i dag er Israel. For Abbas har Israel ingen rett til å eksistere. Dette er sannsynligvis grunnen til at han nekter å akseptere Israel som en jødisk stat.

Det er også godt dokumentert at de palestinske lederne sier noe helt annet til sitt eget folk enn det som blir formidlet gjennom vestlig media. I boken Dobbelspill, skrevet av Iramar Marcus og Nan Jacques Zibwedink, settes søkelyset på det dobbelspillet som har pågått i årevis. Boken er skrevet på grunnlag av rapporter og analyser av budskapene palestinske myndigheter formidler til barn og voksne når det gjelder Israel.

Mens palestinske myndigheter har forsikret verdenssamfunnet om at de går inn for varig fred basert på en tostatsløsning, forteller de noe helt annet til sin egen befolkning. Utad gir de inntrykk av at de tar avstand fra terror og hatindoktrinering, men mange eksempler beviser det motsatte.

I Søndagsrevyen 10.2.2013 viste NRK en rekke eksempler på hatbudskap mot jøder som blir formidlet gjennom palestinske medier. Dette er medier som blir finansiert og delvis kontrollert av de palestinske selvstyremyndighetene. Norge overfører penger hvert år til disse, og en del av pengene går til å fremme budskap i palestinske media og skolebøker.

Palestinsk TV, PAs dagsavis Al-Hayat al-Jadida og Fatahs facebooksider formidler hele tiden hat og usanne påstander om Israel og jødene. Jødenes historiske røtter i Israel og på Tempelplassen omskrives fra fakta og historisk dokumentasjon, til en annen virkelighet som passer bedre inn i palestinernes tanke.

For de palestinske lederne er hele Israel okkupert. Selv om Israel trakk seg tilbake fra områdene på Vestbredden og Øst-Jerusalem ville kampen mot «sioniststaten» fortsatt. Slik var arabernes kamp mot Israel før 67, og lite tyder på at viljen til å snu på dette er fremtredende.

En får inntrykk av at palestinernes angrep på uskyldige jøder er en kamp mot okkupasjonen, men dette handler heller om hele eksistensen for staten Israel. For araberne og palestinerne er ikke Israel akseptert eller godtatt.