Ikke et hjelpeløst offer, men ekspert på slaverioverlevelse

Fredsprisvinner Nadia Murad roses for sitt arbeid, for alt hun har fått til og for hennes styrke til å overleve slaveriet. Slik ros er unntaket når det kommer til ofre for slaveri.

Rundt 7000 kvinner og jenter ble i august 2014 tatt til fange i nordvest-Irak. Nadia Murad ble holdt som slave av den Islamske Stat i Mosul, torturert og voldtatt. Hun klarte å rømme etter tre måneder og kom seg til Tyskland. I dag kjemper hun for folket sitt, jezidiene.

Hun har åpnet verdens øyne for grusomheten det er å bli holdt som slave og er fortjent blitt tildelt Nobels Fredspris. Murad fremstår som sterk, modig og klok – stikk i strid med bildet vi typisk har av en som har overlevd slaveri. Det er på tide vi tar et oppgjør med det ukorrekte bildet som er skapt av overlevende etter slaveri.

Vi vet at det også finnes slaveri her i landet. Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel (KOM) skriver i årets rapport at fra 2013 til 2017 har det vært en nedgang i antall anmeldelser av menneskehandel. Siden menneskehandelsforbudet ble innført i 2003 er det avsagt totalt 46 fellende dommer.

Det faktiske antallet som lever som slaver i Norge i dag er ikke kjent, men det anslås opp mot 9000. Likevel behandler vi ikke de få som faktisk har kommet seg ut av fangenskapet her til lands som frihetshelter. I stedet er mange blitt sendt tilbake dit de først ble tatt til fange.

Det er ikke lett å finne svar på hvorfor overlevende ofte oppfattes som svake, hjelpeløse og uten en stemme, men det er noen faktorer som bidrar til å holde dette bildet i live.

For det første har ofre for slaveri lenge blitt kriminalisert. Det er kun få år siden Norge endret sin tilnærming til disse menneskene. Før ble de sett på som kriminelle, i dag som ofre for menneskehandel. Denne endringen har hatt mye å si for hvordan de behandles.

For det andre har anti-slaveri-organisasjoner og media spilt en enorm rolle i å forme offentlighetens oppfatning av slaveri. Vår visuelle kultur gir bildet stor makt. Sensasjonelle bilder (som i og for seg forteller sannheten) brukes for å vekke interesse gjennom å sjokkere og provosere.

Ta et kjapt google-søk på slaveri eller menneskehandel. Bildene som kommer opp gir et tydelig bilde av hvordan vi ser på slaveri i dag – kvinner som tvinges til prostitusjon. Høye hæler, kjettinger, korte skjørt, kvinner bak gitter, gråtende kvinner, strekkoder og kvinner i undertøy. Slik tror de fleste slaveri ser ut.

Men dette er bare en del av sannheten. Bildene har ført til dehumanisering og sensasjonalisme. I tillegg fremstiller de ofrene som svake og uten evne til å hjelpe seg selv, men med behov for at noen kommer og redder dem. Sannheten er at både historien og dagens situasjon viser at dette ikke stemmer.

Overlevende etter slaveri er utholdende og sterke mennesker som har overlevd umenneskelige forhold. Ved å holde dem i en offerbås, gir vi dem aldri helt menneskeverdet tilbake.

Nadia Murad har et spesielt perspektiv på utfordringen hun prøver å bekjempe. Å selv være en overlevende gir et unikt perspektiv og vil bidra til at hun kan komme opp med nye ideer som kan føre til løsninger og gjennombrudd i kampen mot det moderne slaveriet.

De overlevende har innsikter som ingen andre som jobber med menneskehandel har. Er det ikke på tide at vi begynner å spørre dem om å bli en del av løsningen, i stedet for å fokusere på deres historier om slaveriet?

Det er selvsagt viktig å dele historiene om livet i slaveri fordi de bidrar til kjennskap til temaet. Men det er likevel en ubalanse i debatten, for disse menneskene er og har så mye mer å tilby enn å være et offer.

De som har overlevd blir sjeldent invitert til å bidra til å finne løsninger og utarbeide lovgivning som kan bekjempe det de ble offer for. I stedet blir de bedt om å dele sin opplevelse av å bli utnyttet og leve under umenneskelige kår, før de forlater scenen. I stedet for ressurser for samfunnsendring, brukes de som sosialpornografi.

En overlevende fortalte meg en gang hvor plaget hun var av at alt folk ville ha fra henne var historien om hvordan hun var blitt utnyttet. «Jeg identifiserer meg ikke som offer men som en overlevende fra menneskehandel. Jeg er en student nå. Jeg har gått forbi det stadiet, og jeg ønsker ikke å forbli et offer ved å bare dele historien min».

Hvis vi virkelig ønsker å øke kjennskapen om menneskehandel og slaveri, er vi nødt å bli kvitt de stigmatiserende bildene og historiene. Vi må bevege oss forbi historiene om utnytting ved å inkludere overlevende i løsninger for bedre å bekjempe slaveriet. Gjør vi det, kan vi forhåpentligvis se mange flere Nadia Murader i fremtiden.