Bli om bord i Den norske kirke

Noen synes å mene at vi med et tradisjonelt syn på ekteskapet ikke skulle uttale at vi tar Kirkemøtets nye flertall til etterretning. Men hva godt ville komme ut av det? Vi hadde uansett fått nye liturgier for likekjønnet ekteskap.

Etter at Bispemøtet fattet sitt siste vedtak om likekjønnet ekteskap, hevder nå noen på konservativt hold at vi i bispekollegiet med et tradisjonelt syn på ekteskapet har gått for langt på kompromissets vei.

Til disse vil jeg gjerne melde følgende:

Et enstemmig Bispemøte og et nesten enstemmig Kirkemøte har allerede beskrevet uenigheten om likekjønnet ekteskap slik at den ikke behøver å splitte det gudstjenestelige og sakramentale fellesskapet i vår kirke.

Når Kirkemøtet nå ved demokratisk valg har fått et nytt flertall, tar jeg dette til etterretning. Jeg innser at den nye forståelsen av ekteskapet vil få et liturgisk uttrykk og en kirkelig praksis, selv om jeg med mitt ståsted ikke ønsker denne utviklingen velkommen.

Det er avgjørende for min tilslutning til Bispemøtets vedtak at et samlet bispekollegium går inn for at likekjønnede og ulikekjønnede par ikke skal vies etter samme liturgi, men at det skal utarbeides nye liturgier for likekjønnede.

De liturgiene vi allerede har for kirkelig ekteskapsinngåelse og forbønn for borgerlig inngått ekteskap mellom kvinne og mann, skal bli stående.

Dermed har kirken fortsatt liturgiske ordninger som både gjennom valg av skriftord og forklarende ledd gir tydelig uttrykk for den klassiske forståelsen av ekteskapet.

Presters allerede etablerte frihet til å velge om man vil vie og forrette forbønnshandlinger for likekjønnede, eller la være, fastholdes.

Bispemøtet ønsker også at andre kirkelige ansatte skal få samme valgfrihet.

For meg er det viktig at Bispemøtet snakker om «frihet til å velge» og ikke om «reservasjonsrett».

Mens ordet «reservasjon» signaliserer at den som reserverer seg står for et unntak, så markerer «frihet til å velge» at det handler om to likeverdige syn.

Når disse nye liturgiske ordningene vedtas av Kirkemøtet, er det Bispemøtets oppfatning at de skal gjøres gjeldende i hele vår kirke. Dette skjer i samsvar med kirkeretten.

Noen har ment at her burde den lokale menighet i menighetsmøter selv kunne bestemme. Jeg mener det ville åpne for stor uro og turbulens lokalt både i menighetene og i media.

Prester som står for det tradisjonelle synet ville da ganske sikkert utsettes for enda større oppmerksomhet og press. Slike forhold er etter min vurdering ikke noe å trakte etter.

Jeg erkjenner at den løsning Bispemøtet har kommet fram til, ikke er uten problemer. Dette er et omforent vedtak som er styrt av et ønske om å bygge fellesskap og ikke splittelse i kirken. Da har begge parter måttet gi og ta.

Til de som kritiserer vedtaket vil jeg spørre: Hva er alternativet?

Noen synes å mene at vi med et tradisjonelt syn på ekteskapet ikke skulle uttale at vi tar Kirkemøtets nye flertall til etterretning. Men hva godt ville komme ut av det?

Vi hadde uansett fått nye liturgier for likekjønnet ekteskap. Nå har vi gjennom det omforente vedtaket sikret at et enstemmig Bispemøte går inn for to liturgier i stedet for én. Det er etter min vurdering ingen liten sak.

Noen vurderer nå om de fortsatt skal være medlemmer i Den norske kirke.

Jeg vil så sterkt jeg kan be dem om å gi seg selv god betenkningstid og ikke handle overilet. De som forlater den store kirkebåten som heter Den norske kirke, med de mange passasjerer om bord, for å gå over i en aller annen livbåt som rommer adskillig færre, gir avkall på unike muligheter til å formidle evangeliet.

Selvsagt har også livbåten sine fordeler. Siden det er færre om bord er enigheten større. (Skjønt også her er det betydelig uenighet i samlivsetikken, eksempelvis i forståelsen av skilsmisse og gjengifte.)

Men hva skjer med folket som i dag er i den store båten fordi de er døpt inn i Den norske kirke og tilhører den?

Selv om oppslutningen om kirken varierer blant våre medlemmer, kan vi likevel nå dem med evangeliet på en unik måte, nettopp fordi de er om bord i båten.

Så mitt ønske er at de som tviler forblir i samme båt fortsatt.

Skulle de likevel se at tiden er inne for et oppbrudd, ønsker jeg dem alt godt og Guds velsignelse på veien videre.

Les også: