MODNING: Band som Jerusalem, o
...
MODNING: Band som Jerusalem, og artister som Andraé Crouch (bildet) og Larry Norman var viktig for min åndelige modning. Dette var unge kristne som brant etter å dele Jesus gjennom musikk. Med få andre kristne i min omgangskrets var det disse forbildene jeg kunne identifisere meg med, skriver Leiv André Dahle. 
 Foto: Illustrasjonsfoto: Dagen arkiv
Vi trenger ikke bare lovsang
Del
Musikk er en del av Guds skaperverk, som forløses gjennom våre gaver. At Gud og den Hellige Ånd kan virke gjennom musikere og musikk er noe helt annet.

«For all del ikke kristen musikk» var overskriften til Tarjei Giljes artikkel i Dagen 12. februar der han blant annet reflekterte over at merkelappene «kristen artist» og «kristen musikk» bevisst velges bort.

For meg er all musikk i utgangspunktet nøytral. Om en musiker er troende eller om en tekst har et kristent innhold gjør ikke musikken kristen. Musikk er en del av Guds skaperverk, som forløses gjennom våre gaver. At Gud og den Hellige Ånd kan virke gjennom musikere og musikk er noe helt annet.

I 1882 stilte grunnleggeren av frelsesarmeen, William Booth, det velkjente spørsmålet: «Hvorfor skal djevelen ha all den gode musikken?», også tatt opp igjen og gjort kjent av kristenrock-pioneren Larry Norman, nesten hundre år senere. Booth brukte datidens populærmusikk, selv om denne ble mest assosiert med drikkevisene rundt på pubene. Den nye fengende musikken fungerte likevel som et godt virkemiddel til å spre evangeliet via den nye kristne bevegelsen. Gjennom alle musikalske skiftninger har det som regel foregått på samme måte. Det vi gjerne har kalt «kristen musikk» har stort sett alltid vært i samsvar med samtidens musikkretninger forøvrig.

Eneste unntak jeg kjenner til fra nyere historie må være sjangeren gospel, formet opprinnelig av slavenes Guds- og himmellengsel, som etterhvert ble til den svart-amerikanske «kirkemusikken». Likevel har også den moderne gospelen utviklet seg med en viss innflytelse fra andre retninger, men har fortsatt beholdt sin klare egenart som en «kristen musikkstil».

Som så mange andre vokste jeg opp et sted med veldig få kristne. På ungdomsskolen var jeg blant annet en av de få som kalte seg kristen. På samme måte som Gilje beskriver hadde kristne band og artister stor betydning for meg i den alderen, og ga mye næring til troen. Band som Jerusalem, og artister som Andraé Crouch og Larry Norman var viktig for min åndelige modning. Dette var unge kristne som brant etter å dele Jesus gjennom musikk. Med få andre kristne i min omgangskrets var det disse forbildene jeg kunne identifisere meg med, og bidro til å ta et klart standpunkt. De sto for en krystallklar Jesus-forkynnelse, og utfordret til å «heise flagget helt til topps»! Etterhvert ble det også flere kristne band og artister jeg kunne relatere troen til.

Som Gilje ellers påpeker er det ikke mange «kristne artister» som i dag markerer seg med samme klare Jesus-formidling lenger. Fra slutten av 1980-tallet, og særlig gjennom 1990-tallet kom lovsangsbølgen skyllende inn over landet. Samtidig følte mange av de etablerte «kristne artistene» behov for å riste av seg «kristen»-etiketten, og sløyfet også «Jesus» i tekstene for å gjøre musikken mer spiselig. Tanken var sikkert god, men brodden i budskapet druknet ofte i alle kompromissene.

Man kunne av og til spørre seg – hvem eller hva synges det egentlig om? Lovsangsbølgen ble mest knyttet til den nære gudsrelasjonen, og til tross for veldig enkel karakter i sangene fulgte det mye bra med i kjølvannet av dette fokuset. Den negative følgen var derimot at musikalsk formidling av det kristne budskapet gradvis forsvant i mange sammenhenger. Samtidig ble mange andre etablerte musikkformer i menighetene gradvis ble fortrengt til fordel for de nye lovsangene. Nå var det blitt mest «åndelig» å synge moderne lovsanger, og etterhvert fikk vi det nye begrepet «lovsangsartister». Etter at Hillsong-bølgen i tillegg satte en slags ny standard for moderne lovsang rundt tusenårsskiftet, var det ikke mange profilerte «kristne artister» igjen. Fra og med denne perioden fokuserte kristne musikere mest på lovsanger, helst basert på den nye musikktrenden.

I tillegg til lovsang trenger vi også å få på banen igjen flere dyktige musikere som tydelig formidler det kristne budskapet, og med mer variasjon i det musikalske uttrykket! Vi mister en viktig dimensjon dersom musikalsk kristen formidling nedprioriteres! Dette gjelder både til formidling innenfor og utenfor «de kristnes rekker»! På samme måte som vi trenger kristne forkynnere, trenger vi også kristne musikere som med brann i hjertet vil nå ut med evangeliet, – med eller uten merkelappen «kristen artist». Og husk, noen ganger griper budskapet enda sterkere inn til hjertene gjennom musikk enn gjennom tradisjonell tale!

paywall
paywall