Tid for tydelighet

Mange prester velger å være «sannheten tro i taushet». De vet hva de tror, men velger å legge seg på en linje av «strategisk» taushet. Jeg tror de fleste av oss innser at dette ikke går lenger.

Det er for tiden høy temperatur og sterke meninger i spørsmålet om kirkelig vigsel av likekjønnede.

Et nytt syn har vunnet flertall gjennom årets kirkevalg, og endringer er på vei. Det «gamle» synet fremstår som et «nei-parti» som er imot andre menneskers kjærlighet, frihet og lykke.

Få våger å stå for dette synet, og når det blir gjort er det ofte med «lua i hånden» og en beklagelse for at en fortsatt tror som en tror.

Dette er ikke en kamp for eller mot homofili. Striden står ikke om homofile er likeverdige mennesker, gode samfunnsborgere eller trivelige naboer.

Kampen dreier seg heller ikke om hvorvidt homofile er velkomne i kirken og skal møtes med kjærlighet og respekt. Selvsagt skal de det.

Stridens kjerne er spørsmålet om hvorvidt homofilt samliv er synd.

Bibelen kaller homofilt samliv for synd, og forutsetter at denne praksis blir forlatt når noen kommer til tro (1.Kor. 6:9–11, 1.Tim. 1:8–11, Rom. 1:24–27). Så langt er nok de fleste prester og teologer enige.

Bibelen har kun ett syn på homofilt samliv, men kirken har likevel kommet fram til to.

Gjennom hele kirkens historie har ulike varianter av liberal teologi forsøkt å forandre kristen tro til å passe bedre med deres overbevisning og samfunnets utvikling. Vanlig fremgangsmåte i disse kampene har vært å trekke Bibelens ord og autoritet i tvil på ulike områder. På disse angrep har kirken alltid svart med å holde fast på Bibelens tro og lære.

Det nye i dagens situasjon er måten de konservative biskopene møter disse angrepene på. I stedet for å kalle vigsel av likekjønnede kirkesplittende vranglære, slik de inntil nylig har gjort, legger de seg nå på en linje hvor det viktigste er å bevare «enheten». Heller svelge en løgn, slik at vi kan stå sammen som vitner om sannheten.

Denne striden rører ved kjernen i vår tro – Evangeliet. Dersom synd ikke lenger er synd, blir det vanskelig å forkynne evangeliet rett, for det kaller oss alle til omvendelse fra synd og til tro på Guds nåde i Jesus Kristus.

Linjen biskopene nå legger seg på har fått en lammende effekt på de mange prester som fortsatt står for et klassisk bibelsk syn. Disse er forlatt på en svært vanskelig post. De har ingen biskop i ryggen som vil stå opp for alvoret i situasjonen, og de har massemedier og politikere mot seg.

For tilhengere av likekjønnede ekteskap er det klassiske synet utålelig i lengden, da det skaper «falsk» skyldfølelse, er «diskriminerende» mot en utsatt gruppe, og er uforenelig med kjærlighetens gode budskap. Det virker som om et klassisk bibelsk syn bare blir godtatt så lenge en holder det for seg selv. Konservative prester må «inn i skapet» med sin overbevisning ellers får de full overhaling av biskoper, massemedier og politikere.

Slik jeg ser det er det umulig for disse to syn å leve fredelig sammen. Begge syn må ut ifra sin overbevisning ta avstand fra det andre. Dersom en splittelse ikke finner sted vil det ene vinne og det andre forsvinne.

«Tale er sølv, og taushet er gull» heter det i et ordtak. Taushetens «glansdager» er nok forbi når det gjelder likekjønnede ekteskap. Taushet er ikke gull, men tull!

Flere har nok, i likhet med undertegnede, ikke ønsket å ta kampen for Bibelens syn på ekteskapet. Vi har heller konsentrert oss om å bygge sterke menigheter lokalt og tenkt at dersom vi er snille og milde får vi nok ha vår overbevisning i fred.

Mange prester velger å være «sannheten tro i taushet». De vet hva de tror, men velger å legge seg på en linje av «strategisk» taushet. Jeg tror de fleste av oss innser at dette ikke går lenger. Menighetene blir forvirret og bøyer seg for utviklingen når ikke prestene våger å stå frem og veilede. Det er ikke lett å finne veien i en vanskelig tid når hyrden går bak og «breker» i stedet for foran og leder.

Tydelighet er lettere når vi står sammen. Tenk om 500 prester stilte opp til fotografering for landets aviser under overskriften «Ja til Adam og Eva!». Da hadde det ikke vært så spennende å kjeppjage den ene som våger å heise flagg.

Når vekkerklokken ringer om morgenen, snakker den til meg! En hyggelig stemme sier: «Klokken er seks, det er tid for å stå opp!» Er jeg trett, hører jeg denne alarmen en del ganger før jeg kommer meg opp.

Jeg tror det ringer en vekkerklokke for oss nå. Tiden er inne for å stå opp!

Mange av oss har kanskje ikke lyst til å stå opp. Det frister mer å halvsove seg gjennom de utfordringer dagen byr på. Det kan virke som om mismotets og nederlagets ånd har inntatt mange prester og ledere. Det er ikke vits i å stå opp, kampen er tapt uansett, flertallet bestemmer og folket har talt.

Flertallet bestemmer ikke over din tro, og folket skal ikke få avgjøre din bibelske overbevisning. Det er på tide å stå opp!

Jeg tror ikke en kirke som forlater Guds ord går en rik fremtid i møte. Vekkelse, liv og fornyelse har alltid fulgt i kjølvannet av tillit og troskap mot Gud og hans ord. For meg handler denne striden dypest sett om hvem som får være Herre i kirken. Er det Jesus som får regjere med sitt ord, eller er det folkemeningen og trender i samfunnet som avgjør hva Gud mener i dag. (Les gjerne Lukas 6:46–49).

Kirkemøte t til våren vil med all sannsynlighet vedta ny vigselsliturgi. Det kan vi trolig ikke stoppe, men vi kan stå opp og kalle dette kirkesplittende vranglære.

Dersom det store mindretall på kirkemøte våger å stå for sin tro, kan resultatet bli to utgaver av Den norske kirke.

Spør din prest og ditt menighetsråd hvor de står i denne saken, og heis ditt eget flagg til topps. Det er tid for tydelighet, og det er på tide å stå opp!

Les også:

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg av Dagen.