Splittelsen i Dnk - veien videre

Ikke alle har anledning til å velge en slik menighetstilhørighet fordi bedehusforsamlingene ikke er spredt over hele landet. Men i dag er dette det beste foreliggende handlingsalternativet for å demme opp mot «den nye teologien».

Endringen i det teologiske landskapet i Den norske kirke har skiftet raskt. I 1997 erklærte alle biskopene, både de som stod for et klassisk-teologisk syn og de som hadde et liberalt-teologisk syn, at innføringen av et likekjønnede «ekteskap» representerte en etisk vranglære og var kirkesplittende. I dag støtter biskopene innføringen av en kirkelig liturgi for et slikt «ekteskap». Endringene er synliggjort på følgende måte:

Homoseksuell praksis er ikke synd. – Tilsetting av praktiserende homofile i kirkelige stillinger er akseptert. – Kirkelig vigsling av/forbønn for likekjønnede parforhold er ikke kirkesplittende. – Den teologiske uenigheten er nedskrevet til en velbegrunnet subjektiv meningsforskjell.

KRONIKK: Hva er alternativet?

De teologiske endringene er mer dyptgripende enn det disse punktene først gir inntrykk av. Den underliggende begrunnelsen er forankret i en endret gudsforståelse, i en nedtoning av syndens makt og Djevelens virksomhet i denne verden, i en tilsidesetting av Jesu frelsesverk som en soning for synd og forsoning med Gud, i en forståelse av kristenlivet som mangler den daglige omvendelsen og en eskatologi som mangler Guds dom og fortapelsens mulighet.

Parallelt med nyorientering i teologien har det skjedd en gjennomgripende juridisk, kulturell og mental endring i samfunnet. Disse kan summeres opp i følgende punkter: – Gjennom diskrimineringslovgivningen er homoseksuell praksis definert som et naturlig kjønnsuttrykk. – Ekteskapslovgivningen er ikke forankret i kjønnsrelasjonen mellom mann og kvinne. – Mediene har gjennom lang tid på ulik vis støttet opp under en «normalisering» av homoseksuell praksis. – De fleste mediene har nærmest forfulgt organisasjoner og enkeltpersoner som har hevdet at homoseksuell praksis er i strid med naturretten og med Bibelen. – Den postmoderne mentaliteten har gjort at folk flest betrakter de ulike etiske posisjonene i synet på likekjønnede «ekteskap» som utslag av ulike erfaringer og subjektive vurderinger.

Både det teologiske og kulturelle presset for å akseptere den såkalte «utvidede» ekteskapsforståelsen er formidabelt. Det gjør det krevende og vanskelig å stå for kirkens klassiske lære, selv om det har stor støtte i den verdensvide kirke. Den regionale norske kirke vil gjennom sitt kirkemøte gjøre vedtak om innføring av en liturgi for vigsling av likekjønnede «ekteskap». Da har den nye teologien vunnet seier på den ytre beslutningsarenaen. Da vil den homoseksuelle praksisen være «normalisert» både i kirke og i samfunn.

Hva så med de prester og lekfolk, som fortsatt holder fast på en bibelsk ekteskapsforståelse, at homoseksuell praksis er synd og at den fører mennesker under Guds dom? Hvilke handlingsalternativ er tenkelig?

LEDER: Bibelversene som ikke kan brukes

Utgangspunktet må være at en søker etter en menighet som kjennetegnes av: – en forkynnelse som er i samsvar med bibel og bekjennelse, – en undervisning og veiledning i trosopplæringen og konfirmantundervisningen som gir en bibelsk veiledning i samlivsetikken, – en villighet blant prester og kirkelige ansatte til å si nei til vranglære, – et menighetsråd som vil si nei til innføringen av en liturgi for likekjønnede «ekteskap». Med dette som utgangspunkt, hva er da de tenkelige handlingsalternativene?

1. En pragmatisk tilnærming og handling. Noen vil si: Hos oss, i vår menighet, har vi prester som står for kirkens gamle syn. De må vi støtte og slutte opp om. Vi må derfor bli værende i den lokale kirken vi tilhører. Andre vil si: I denne kirken er jeg døpt og konfirmert, her vil jeg leve og dø. Tankegangen er naturlig og forståelig. Men er den framtidsrettet? Har menigheten den åndelige kraft og mot som trengs for å stå imot det presset som kommer fra vedtak i bispemøte, kirkeråd, bispedømmeråd og så videre. Hva skjer når en ny prest blir ansatt, hva skjer i trosopplæringen og konfirmantundervisningen, hva skjer i menighetsrådet? Hva skjer når det blir storm i media? Den pragmatisk-lokale strategien for handling kan nok hjelpe den enkelte for en tid, men den skaper neppe noen framtid når det kirkelige lederskap og de sentrale kirkelige organer har valgt kirkesplittelsen vei.

2. Alternative menigheter i Den norske kirke. Norsk kirkerett har utviklet en stram regulering av kirkens liv. Det er lite rom for alternative menighetsdannelser slik det har vært tradisjon for i Den danske kirke hvor valgmenigheter og frimenigheter er en del av bredden i kirkelivet på lokalt nivå. Hadde vi hatt noe tilsvarende i Den norske kirke, ville prester og lekfolk kunne dannet et lokalt alternativ med en annen teologisk profil enn det som nå blir dominerende. Men for at noe slikt skal kunne skje i Norge, kreves det nyorientering og handlingsmot i de kirkelige organer som i dag har ansvar for kirkelovgivningen. Hittil har det vært få personer i sentrale kirkelige råd og stillinger som har villet kjempe fram en slik bredde og lokal selvstendighet. Men uteblir dette alternativet, vil mange, både prester og lekfolk, søke seg bort fra Den norske kirke.

3. Etablering av nye forsamlinger. Innen bedehustradisjonen har en lenge hatt store bedehusforsamlinger som delvis har hatt lokale alternativer til gudstjenesteforsamlingen i Den norske kirke. Det nye som har skjedd de siste 20 årene, er at flere av disse forsamlingene er blitt fullverdige menighetsalternativer med dåp, nattverd, regulert forkynnelse, konfirmantundervisning og så videre. I praksis er de frie menigheter regulert ved interne lover. De har i dag medlemmer som tilhører enten Den norske kirke eller et annet trossamfunn. Lederskapet i bedehusorganisasjonene vegrer seg for å kalle dem frimenigheter, men åndelig og organisatorisk er de frimenigheter selv om de ikke er registrert som frimenigheter i pakt med Lov om trudomssamfunn og ymist anna. Ikke alle har anledning til å velge en slik menighetstilhørighet fordi bedehusforsamlingene ikke er spredt over hele landet. Men i dag er dette det beste foreliggende handlingsalternativet for å demme opp mot «den nye teologien». Verken biskoper eller kirkemøter har noen makt over dem og en kan fritt forkynne, undervise og veilede i samsvar med bibel og bekjennelse. En må regne med å bli hengt ut i media fordi en ikke vil tilpasse seg den «normalen» som politikere og mediefolk kjemper fram i kulturen og samfunnslivet. Men det er på denne måten de kristne organisasjonene som har virket innenfor Den norske kirke, kan bidra til at de gode bekjennelsestradisjonene i norsk kirkeliv videreføres.

LES: Slår beina under biskopene

At framtiden for bekjennelseskirken blir vanskelig, er lett å se. Vanskelighetene kan forsterke seg når det er liten vilje og handlingskraft til å finne alternative løsninger som har framtiden for seg. Historisk sett har vi levd innenfor sterke kirkelige og kulturelle enhetstradisjoner. Det kan vise seg å være bremseklosser i en tid hvor det kreves oppbrudd. Men jeg håper at en erkjennelse av alvoret i situasjonen vil resultere i handling.