Barmhjertig samaritan: De fort
...
Barmhjertig samaritan: De fortellingene jeg vokste opp med, var Jesus-fortellingene, skriver Nils-Petter Enstad. Foto: Dagen-arkiv
Min oppvekst – min fortelling
Del
Lenge var det opplest og vedtatt at det var i de karismatiske miljøene folk pådro seg sår og traumer, mens eksempelvis de lutherske miljøene var «sunne». Som sjelesørger har jeg lyttet til fortellinger fra de fleste typer kristne miljøer.

Samtalen i bilen handlet om et kristent ungdomsblad der representanter for så vel eiere som foreldregenerasjon var betenkt over den redaksjonelle linja. Blant annet savnet man «bibelsk veiledning» i spørsmålet om bruk av moderne rytmer i kristent ungdomsarbeid.

En del foreldre hadde nektet å betale abonnementet for sine barn dersom ikke redaktøren ble sparket. Jeg forsøkte å innvende at jeg heller ville betale for et kristent ungdomsblad som mine sønner ville lese, enn for et jeg ville lese. – Det sier du fordi har bakgrunn i Frelsesarmeen, var svaret jeg fikk.

Samtalen ligger mange år tilbake i tid, og er her gjengitt etter hukommelsen. Grunnen til at hukommelsen ble aktivert, er avisoppslag i den kristne dagspresse der MF-stipendiat Gunhild Hugdal tar til orde for at det ikke bare er oppvekst i såkalt karismatiske miljøer som fortjener fokus ; det gjør også oppvekst i bedehusmiljøene. Til det kan jeg bare si ja og amen.

Les også:

Det kan jeg også si til den analysen som lå bak svaret i samtalen jeg refererte ovenfor, nemlig at det er forskjell på kristne miljøer. Men alt er ikke sagt med det.

Et av Hugdals anliggender er et ønske om mer romslighet i kristne miljøer (Dagen 30. juni).

Min oppvekst skjedde i et urbant Frelsesarmé-miljø, og som en generell betraktning oppfattes nok Frelsesarmeen ofte som et noe romsligere – kanskje også rausere? – miljø enn eksempelvis Misjonssambandet .

Kanskje også Pinsebevegelsen , som var det «karismatiske» alternativet da jeg var tenåring fra 1967 og framover.

Jeg kjente – og kjenner – dem begge stort sett utenfra. Samtidig vet jeg at det også finnes mennesker som bærer med seg sår etter en oppvekst i Frelsesarmeen.

Det må jeg forholde meg til, og det må jeg ta på alvor, selv om jeg personlig ikke «kjenner meg igjen» i det de sier.

Derfor blir dette premisset for de følgende, et premiss jeg mener må gjelder uansett hva slags oppvekstmiljø man kommer fra, religiøst, kulturelt eller annet: Min oppvekst – min fortelling.

Det er bra at Hugdal vil utvide perspektivet på sine tanker fra de karismatiske miljøene som hittil har vært i fokus i denne typen debatter det siste året.

Dette har selvsagt hatt sammenheng med at det er slike miljøer det er blitt «rapportert» fra, både gjennom VGTV-serien «Frelst» og boka «Jesus-soldaten».

Også andre bøker har fokusert på det å vokse opp i dette miljøet; Pinsebevegelsen. Det gjelder Levi Fragells «Vi som elsket Jesus» og brødreparet Håkon og Tor Edvin Dahls «Vi som ikke kommer til himmelen».

Jeg har lest begge to, og kjent på den smerten disse bøkene formidler. Det gjelder også Margret Skjelbreds «Mors bok», der hun forteller om å vokse opp i et strengt, luthersk miljø som hun har brutt med, både miljøet og troen.

Les også:

Tema som går igjen i disse bøkene, er dels møtet med de ofte makabre fortellingene fra Det gamle testamente, dels fokuseringen på det å gå fortapt. Hugdal nevner fortellingen om da Abraham skulle ofre Isak som eksempel på dette.

Andre slike fortellinger brodermordet, syndfloden, Sodoma og Gomorra og kampen mot Goliat – bare for å ha nevnt noen. Jeg tror det er biskop Per Lønning som i en av sine bøker forteller om jenta som ble konfrontert med en av Det gamle testamentes voldsomme fortellinger, og deretter spurt om hvordan den kunne forenes med troen på en kjærlig Gud. – Ja, men det skjedde jo før Gud ble kristen, svarte jenta.

Ingen av oss velger vår egen oppvekst. Vi velger ikke foreldre, vi velger ikke miljø og vi velger ikke hvilke fortellinger vi vokser opp med. Vi farges alle av de fortellingene vi vokser opp med. Harry Potter-generasjonene farges av sine fortellinger, akkurat som Ole Aleksander-generasjonen og Tirriltoppgenerasjonen ble farget av sine.

Når jeg hører eller leser om disse opplevelsene, tar jeg meg i å sende sideblikk til min egen barndom. Jeg vokste opp i et kristent hjem, men min grunnleggende kristendoms­opplæring fikk jeg i Frelses­armeens søndagsskole, der det praktfulle pedagogiske virkemiddelet flanellograf ble brukt for alt det var verd, og vel så det. Flanellografen, kombinert med det store, dramatiske talentet som så mange norske søndagsskole­lærere har vært ­begavet med.

De fortellingene jeg vokste opp med, var Jesus-fortellingene. Gjetergutten David hadde jeg nok hørt om, men må ha inkludert ham i det nytestamentlige univers. Første gang jeg hørte noen snakke om Josef, trodde jeg første det var Jesu jordiske far det var snakk om, en fortelling fra hans barndom.

De gammeltestamentlige fortellingene dukket nok fram etter hvert, med all sin bloddryppende dramatikk, men på en eller annen måte må Jesus-fortellingene ha satt standarden:

Fortellingene om Jesus og fortellingene av Jesus. Ikke minst liknelsene. Den fortapte sønn. Den barmhjertige samaritan. Dette er fortellinger som i min bevissthet fremdeles står seg som to av verdenslitteraturens vakreste og viktigste fortellinger.

Hva er så mitt anliggende, her jeg sitter og taster på et manus jeg har tatt fram og lagt til side flere ganger i løpet av de siste ukene? På en måte er jeg glad for «bredden» i de miljøene som tas fram i de ulike oppslagene.

Les også:

Lenge var det opplest og vedtatt at det var i de karismatiske miljøene folk pådro seg sår og traumer, mens eksempelvis de lutherske miljøene var «sunne». Som sjelesørger har jeg lyttet til fortellinger fra de fleste typer kristne miljøer.

Miljøene har vært forskjellige, men fortellingene ofte like: Det var fortellinger om livsglede som ikke fikk utfolde seg, om angst som ble skapt, om samvittigheter som ble påført helt unødvendige og urimelige sår, om lav takhøyde og liten toleranse for annet enn de meningene man selv måtte ha, enten det var mer eller mindre selvoppnevnte «ledere» som sto for dette, eller det var foreldrene. Jeg tror jeg setter punktum her.