Fjordmannen og vi andre
Del
Fjordman er selv på flukt fordi han mener han er i fare, men vil samtidig nekte andre flyktninger adgang til Norge. Hvis de er muslimer.

Han er døpt Peder Are Nøstvold Jensen. Men Norge kjenner ham som Fjordman, den mest siterte personen i massemorderen Anders Behring Breiviks manifest.

I manges bevissthet er han den mystiske bakmannen i terrorsaken.

Breiviks ideologiske inspirasjonskilde.

Mannen som kanskje ikke juridisk sett kan lastes for det forferdelige som skjedde. Men som like fullt har et moralsk ansvar.

Er dette et riktig bilde?

Eller er han i stedet en uheldig islamkritisk blogger som helt uforvarende bare var på feil sted til feil tid?

I dette tilfellet altså til stede i massemorderens tekst uten at han på noen måte hadde ønsket det selv. Og uten at han på noe tidspunkt har oppfordret til vold.

Spørsmålene er mange. Svarene få. Det er de selv om Fjordman helt siden 22. juli 2011 har vært en av de mest omtalte personene i norsk presse i samband med katastrofen.

Faktisk er det vel kun terroristen selv og hans mor og far som er mer omtalt i tilknytning til terroraksjonen enn ham. Problemet er at Fjordman selv bare i begrenset grad har kommet til orde. Det skal sies at tausheten har vært selvvalgt.

Uansett, nå bryter han denne tausheten. Han tar bladet fra munnen. Og han har valgt å gjøre det ved å skrive boken «Vitne til vanvidd».

I 2013 vakte det sterk debatt da Fjordman fikk 75.000 kroner i støtte fra Fritt Ord til sitt bokprosjekt. Fritt Ord fikk mye kritikk, men forsvarte seg med at det var viktig at Fjordman, som en aktør i Breivik-saken, fikk anledning til å komme med sin egen versjon.

Dagen tenker i de samme baner når vi nå bringer det første større intervjuet som Fjordman gir til norsk presse etter at han forlot landet i dagene etter terrorhandlingen. Vi vil høre hans historie. Og vi vil stille ham de kritiske spørsmålene.

Begge deler er viktig. I dagene etter terroren fikk Fjordman status som en slags folkefiende i Norge. Fortellingen om hvordan han konkluderte med at han måtte flykte fra landet, er både interessant, tankevekkende og dramatisk. Og den bringer oss rett over i de kritiske spørsmålene som det er helt nødvendig å stille ham.

Siden 2011 har Fjordman vært en slags flyktning. Han har ansett det som for farlig og ubehagelig å vende tilbake og bo i Norge.

Fjordman har fått anledning til å søke tilflukt i et annet land enn det han er født i. Men samtidig vil han nekte andre mennesker den samme muligheten som han selv har blitt gitt. Og han vil nekte dem det på religiøst grunnlag.

Tilsynelatende ser han verken hvor ironisk, selvmotsignede eller alvorlig hans egen tenkning er.

Fjordmann mener det må gjøres et unntak for muslimer. De skal nektes adgang samme hva og hvem de er på flukt fra. Og samme hvilke traumer de har gått igjennom.

I Fjordmans tankeverden utgjør den store, muslimske innvandringen en så alvorlig fare for Europa at vi bør si opp FNs flyktningkonvensjon og stenge grensene våre for dem. Alltid. Uansett.

Den uttalelsen jeg personlig reagerte aller sterkest på, i de to og en halv timene vi satt sammen i intervju med Fjordman, var ordene hans om at «menneskerettighetene er sekundært». Det kan de selvfølgelig aldri være. Og det er jo nettopp respekten for menneskerettighetene som skiller oss fra mange av de totalitære samfunnene i den islamske verden.

Uhyggelig var det også når Fjordman gikk til biologien for å hente argumenter for at diskriminering angivelig skulle være noe positivt. Når utestengelse av muslimer sammenlignes med måten menneskekroppens immunsystem avviser sykdom på, da har man selv passert en grense.

Anstendighetens grense.