VEDHENG: Når en skiller skarpt
...
VEDHENG: Når en skiller skarpt mellom sex og fruktbarhet, gir en ganske tydelige signaler om at mennesket primært består at tanker, vilje og følelser, mens kroppen er et vedheng som kan brukes til de formål en måtte ha og de behov en ønsker å få tilfredsstilt, skriver Knut Alfsvåg. Foto: Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad, NTB Scanpix
Selvmotsigelse eller nødvendig tilpasning?
Del
Det er den religiøse individualisme som har skapt de problemer vi strever med, for det er den som har skapt et rom for å velge om en vil forholde seg til de nytestamentlige bud og formaninger eller ikke. Er det da sikkert at det er frikirkelighetens og organisasjonenes religiøse individualisme som også er løsningen på problemet?

Kirkemøtet i Den norske kirke kommer etter alt å dømme om få dager til å vedta en liturgi for vielse av mennesker av samme kjønn. Dette noe helt nytt i kirkens historie. Hvordan havnet vi her? Og hva bør vi tenke om denne endringen? Jeg skal i denne kronikken først å si litt om de endringer i den kulturelle bevissthet som har gjort problemstillingen aktuell. Så skal jeg se litt på de teologiske konsekvenser av å lage en liturgi for ekteskapsinngåelse mellom mennesker av samme kjønn, og de problemer dette reiser.

En viktig forutsetning for denne diskusjonen er at samtidskulturens i utgangspunktet forstår frivillig sex mellom voksne som et gode. Dette gjelder ikke ubegrenset, for det er også en del av den allmennkulturelle bevissthet at sex også kan involvere en tredjepart, nemlig andre som en også har eller har hatt sex med. Derfor er trofasthet og stabilitet i seksuelle relasjoner verdier det må tas hensyn til, og det livslange, monogame ekteskapet består som et ideal. Mangfoldet av sosialt aksepterte seksuelle uttrykksformer er likevel stort.

LES: Få på Kirkemøtet har skiftet syn om ny liturgi

Dette stiller oss overfor en rekke krav og hensyn som den enkelte forutsettes å kunne balansere selv. Institusjonaliserte normer for seksualitetens utfoldelse anses som problematiske. På dette punktet har det skjedd en markant endring i forhold til det som har vært vanlig i vår egen kulturelle kontekst, og det som fremdeles er vanlig i andre kulturer, hvor ekteskapet i sterkere grad voktes og vernes både av lovgivning og sosiale normer.

Mye tyder på at denne kulturelle endring overbelaster individet. Seksualitet er noe vi eksponeres for i stor grad. Samtidig er toleransen lav og sanksjonene sterke overfor dem som bryter frivillighetsnormen i form av pedofili eller voldtekt. Menn og kvinner er også ofte uenige om når denne normen er brutt. Det er altså ganske sterke interne spenninger i samtidskulturens holdning til seksualiteten.

Samtidskulturens holdning til seksualiteten skiller seg imidlertid også fra tidligere generasjoners holdning på et annet punkt, og det er at barn ikke lenger er en del av tredjepartsbetraktningen. Den generelle tilgjengelighet av prevensjonsmidler har gjort at den seksuelle utfoldelse er noe som i stor grad skjer uten at en har et reflektert forhold til at kvinnen kan bli gravid. Abortstatistikken viser oss at det blir hun nokså ofte likevel. Likevel er forholdet mellom seksualitet og fruktbarhet noe en generelt er lite opptatt av. Også dette er nytt i forhold til tidligere generasjoners sex-forståelse.

Denne endring i synet på seksualiteten henger sammen med ganske store endringer i menneskesyn og virkelighetsforståelse. Når en skiller skarpt mellom sex og fruktbarhet, gir en ganske tydelige signaler om at mennesket primært består at tanker, vilje og følelser, mens kroppen er et vedheng som kan brukes til de formål en måtte ha og de behov en ønsker å få tilfredsstilt. Det er i prinsippet den samme virkelighetsforståelse som kommer til uttrykk når naturen utleveres til menneskesentrert utbytting i form av teknologisk manipulering og hensynsløs ressursutnyttelse. Sammenhengen mellom fri sex og de problemer som er skapt av moderne teknologi i form av forurensning og global oppvarming er kanskje ikke umiddelbart innlysende. Det er imidlertid mye som taler for at det dreier seg om parallelle endringer i virkelighetsforståelsen, hvor alt sentreres om menneskets behov og dets opplevelse av sin egen lykke.

LES: Her møtes de konservative

Etter hvert førte den økte aksept for frivillig sex mellom voksne også til endringer i forståelsen av homoseksualiteten. Det tok imidlertid ganske lang tid, og det henger sammen med at for det moderne menneske ble homoseksualitet selv i første omgang et objekt for intellektuell manipulering. Det psykiatrien ble til som en selvstendig vitenskap i andre halvdel av 1800-tallet, var nemlig behandling av det en oppfattet som avvikende seksualitet en svært sentral problemstilling. Selve ordet – ikke fenomenet – homoseksualitet ble også til som psykiatrisk diagnose i denne sammenheng.

Det som endret dette bildet, var at forståelsen av at sex ikke nødvendigvis har noe med fruktbarhet å gjøre, etter hvert også medførte endringer i synet på homofili. Dersom det eneste poenget med sex er lystopplevelsen, er det ingen logisk grunn til at sex skal være et privilegium for mennesker som er seksuelt tiltrukket av det motsatte kjønn. At en gir dette forholdet en spesiell betydning, henger jo sammen med at det er gjennom dette forholdet barn blir til. Er dette uvesentlig, må det jo også være akseptabelt også med andre former for seksuell utfoldelse. Til dette kom at den allmennkulturelle avvisning av homofili som unaturlig etter hvert ble vendt til skyldfølelse overfor de homofile for urettmessig diskriminering. Det ble derfor viktig med tiltak som motvirket denne ubalansen, og vi fikk lovgivning mot diskriminering og juridisk anerkjennelse av homofile partnerskap, fra 2009 også homofile ekteskap.

Mye av dette er positivt. Det er ingen grunn til å gradere menneskeverd etter seksuell legning, og mobbing og diskriminering må bekjempes uansett hvem det rettes mot. Det er imidlertid også problemer knyttet til den sosiale anerkjennelse av den homofile frigjøring. Ett av dem er den sementering av offerrollen som lett hefter ved alle frigjøringsprosjekter. Vel så vesentlig er det imidlertid at homosex skjerper skillet mellom sex og fruktbarhet og gjør at de grunnleggende problemer som er knyttet til dette skillet, settes på spissen. Forståelsen av sex som åndens manipulering av materien er ved homosex helt enerådende. Barn er her også prinsipielt utelukket på en måte som aldri er tilfelle ved sex mellom mann og kvinne. Dette synliggjøres ved at fruktbarhet som er helt fristilt i forhold til mor/far-relasjonen gis eksplisitt juridisk beskyttelse i og med loven om likekjønnet ekteskap.

Riktignok har kunstig inseminasjon med sæd fra en annen enn kvinnens mann vært praktisert i Norge i mange år, så det er ikke den homofile frigjøring som har skapt problemet. Men den har utvilsomt skjerpet det. Etter endringen i ekteskapsloven fra og med 2009 er kunstig inseminasjon også av en lesbisk gift eller samboende kvinne tillatt. Vi har ingen tilsvarende ordning for homofile menn, fordi en kvinne da vil måtte gå ni måneder gravid med et barn hun ikke vil få være mor til (såkalt surrogati), og det oppleves tross alt for drastisk. Men noen finner også dette diskriminerende og argumenterer for at det må bli tillatt.

Uansett illustrerer dette hvilke problemer vi inviterer oss selv inn i når vi løser forbindelsen mellom sex og fruktbarhet. Samtidig innfører vi her en ny diskriminering ved at vi fratar de barn som er blitt til ved kunstig reproduksjon i homofile parforhold retten til å kjenne og vokse opp sammen med sitt biologiske opphav. Skal denne kritikken være konsistent, må den imidlertid også gjelde barn blitt til ved bruk av genetisk materiale fra en tredjepart også i tradisjonelle ekteskap eller samboerforhold.

Kirken har ikke uten videre akseptert disse kulturelle endringene. Det er i kirkelige sammenhenger stor grad av forståelse for at det større mangfold i seksuelle uttrykksformer lett overbelaster individet, og for at pornografiens kommersialisering av seksualiteten er uheldig. Det er også et samstemt kirkelig fokus på ekteskapet som en prioritert samlivsform.

Når det gjelder synet på homoseksualiteten, har det imidlertid vært ganske sterke krefter både i Den norske kirke og dens søsterkirker som har ønsket å ta det kulturelle omsving nokså direkte inn i kirken. Homofile har framstått i en offerrolle som gjør at de fanges opp av den kristne etikkens omsorg for de svake. Samtidig har det kirkelige fokus på trofasthet og stabilitet i samlivet ført til kirkelig jakt på samlivsformer som kan sikre stabiliteten også i homofile parforhold. Det skapte den gryende kirkelige toleranse for partnerskapsloven på 1990-tallet, og har etter endringen i ekteskapsloven i 2009 ført til et krav om at likekjønnede ekteskap også må kunne inngås i kirken.

Dette er imidlertid en tilpasningsstrategi som ikke er godt begrunnet. De prinsipielle problemer som reises i og med skillet mellom seksualitet og fruktbarhet, er knapt berørt i debatten. Den trofasthet mellom ektefellene som Den norske kirke holder fast på som det grunnleggende etiske orienteringspunkt også i forhold til de homofile relasjoner er begrunnet i sammenhengen mellom sex og fruktbarhet. Tar en bort denne sammenhengen, vil en nødvendigvis møte spørsmålet om hvorfor dette absolutt skal være et eksklusivt og trofast forhold mellom to. I Den norske kirke har dette så langt ikke vært diskutert i det hele tatt.

Jeg har så langt ikke sett på hva Bibelen sier om disse ting, men holdt meg til allmenn, fornuftbasert argumentasjon. Når det dreier seg om spørsmålet om å etablere en liturgi for vielse av likekjønnede, er det imidlertid uansett nødvendig å trekke inn Bibelen. Da ser en fort at Bibelen radikaliserer forståelsen av ekteskapet som den eneste akseptable ramme rundt seksuallivet. Jesus innskjerper kravet til monogam troskap og forbudet mot skilsmisse i den grad at selv disiplene steiler (Matt 19,10). Paulus tar det jødiske ekteskapsidealet ut i den hellenistiske konteksten og innskjerper forbudet mot likekjønnede forhold, som han likestiller med avgudsdyrkelse (Rom 1,25). Ingen av dem gir noen utførlig begrunnelse for hvorfor de gjør det slik. Men det er nærliggende å tenke seg at de tar den allmennmenneskelige erfaring av sammenhengen mellom sex og fruktbarhet som reflekteres også i 1 Mos 1,28 og 2,24 og gjennomlyser den med troen på Guds skapende nærvær. I det møtet mellom mann og kvinne som lar et nytt liv bli til, møter vi også Gud. Troens og kjærlighetens mysterium møtes og skaper et rom for mediterende medopplevelse av Guds skapende allmakt. Alt som forstyrrer dette i form av egoisme og manipulering av forholdet mellom de to og den potensielle tredjepart, barnet, ødelegger møtets sakramentalitet og er derfor en form for avgudsdyrkelse.

Når det er dette som er referansen, blir møtet med det foreliggende forslag til kirkelig vigselsliturgi, uansett hvor mye velvilje en prøver å lese det med, et møte med en kombinasjon av det irrasjonelle og det ubibelske. Her inviteres vi til en liturgisk feiring av det Guds ord uttrykkelig forbyr. Ingen av de bibeltekster som har med ekteskapet å gjøre, kan leses. Jesu ord om ekteskapet i Matt 19, som alltid har definert den kristne ekteskapsforståelse, må tas ut og plasseres i et tillegg, slik at de bare tas fram når de ikke forstyrrer for mye. Som kjernetekster leser en i stedet bibelavsnitt som handler om kjærlighet og medmenneskelighet i sin alminnelighet, men som ikke har noe med ekteskap å gjøre i det hele tatt. En bruker altså bibeltekster for å legitimere noe helt annet enn det tekstene taler om. At kirkens liturgier skal skape et rom hvor tekstene får tale til oss på sine egne premisser og ta oss inn i sin virkelighet, er her ikke tatt med i betraktning i det hele tatt.

Om dette hadde vært en parodi laget for å demonstrere det likekjønnede ekteskapets selvmotsigelser, hadde det vært mulig å forstå det. Men det presenteres med en ambisjon om å bli tatt på alvor, og framstår dermed som en variant av fortellingen om keiserens nye klær.

Det er mye godt å si om de kirkelige forsøk på å integrere homofile og gjenreise respekten for deres fulle menneskeverd. De har lidd urett, også i kirkelig sammenheng, og det er det grunn til å beklage. Men å gjøre det ved å lage en liturgi for likekjønnet vigsel, er et håpløst prosjekt; dette er en kombinasjon av det dypt tragiske og det ufrivillig komiske som vi heldigvis møter nokså sjelden.

Hvordan bør en forholde seg til dette? For dem som i hovedsak er enig i den argumentasjonen jeg her har lagt fram, er det i prinsippet to måter å svare på det spørsmålet på, og begge har sine sterke og svake sider. Det ene svaret er å holde ut, bekjenne sin tro og bli på sin post. Det er et svar som er lett å begrunne i den forstand at prøvelser og motgang er en nødvendig side ved troens liv i verden. Vi er ikke lovet å slippe slike, og vi er heller ikke lovet at de ikke skal komme fra kirkens egne ledere. Dette svaret krever imidlertid at en er seg bevisst det farvann en seiler i, og at en er nøye med å avvise den parodi på en kristen gudstjeneste ledelsen i Den norske kirke nå legitimerer.

Det andre svaret er å bryte opp og prøve å etablere menigheter der troens integritet kan ivaretas, enten i form av valgmenigheter i Den norske kirke eller i en eller annen frikirkelig sammenheng. Det er imidlertid svakheter også med en slik løsning. Det som skjer i Den norske kirke, påvirker oss enten vi er medlemmer eller ikke. Dessuten er det noe selvmotsigende også ved oppbruddet som løsning. Det er den religiøse individualisme som har skapt de problemer vi strever med, for det er den som har skapt et rom for å velge om en vil forholde seg til de nytestamentlige bud og formaninger eller ikke. Er det da sikkert at det er frikirkelighetens og organisasjonenes religiøse individualisme som også er løsningen på problemet? Er det ikke tross alt lettere å begrunne utholdenhet i motgang som en prinsipielt begrunnet løsning?

Svarene på disse spørsmålene vil uansett måtte finne sin form i møte med konkrete, individuelle og lokale utfordringer. Det er imidlertid viktig at vi holder spørsmålene levende.



Opprinnelig holdt som foredrag ved FBB-møte på MF 16.1.2017, her noe forkortet. I sin opprinnelige form kan foredraget leses på www.fbb.nu.